OMSTRIDT TITTEL: «Se, en sporty pakistaner» kunne Aften varsle, over hele førstesiden denne uka og med et stort bilde av en syklende pakistaner. For å være helt sikre på at vi fikk med oss poenget, understreket de det oppsiktsvekkende med tittelen «Se, han sykler», inne i avisen. Bakgrunnen for saken var en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet som viste at bare fire prosent av landets norskpakistanere er fysisk aktive. Her en svært aktiv gruppe syklister under årets Birkebeinerritt. Foto: Berit Roald / Scanpix
OMSTRIDT TITTEL: «Se, en sporty pakistaner» kunne Aften varsle, over hele førstesiden denne uka og med et stort bilde av en syklende pakistaner. For å være helt sikre på at vi fikk med oss poenget, understreket de det oppsiktsvekkende med tittelen «Se, han sykler», inne i avisen. Bakgrunnen for saken var en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet som viste at bare fire prosent av landets norskpakistanere er fysisk aktive. Her en svært aktiv gruppe syklister under årets Birkebeinerritt. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Se, en flat redaktør

Det viktigste er ikke å ha rett, men å skylde på noen andre.

Bare fire prosent av landets norskpakistanere er fysisk aktive, har Folkehelseinstituttet funnet ut. Det er et funn som både er bekymringsverdig lavt og sosiologisk interessant. Det er bekymringsfullt, både for menneskene som sannsynligvis vil få, eller allerede har utviklet, dårligere helse enn majoritetsbefolkningen, og for storsamfunnet som selvsagt ønsker seg friske innbyggere framfor syke og kostbare pasienter. Det er sosiologisk interessant fordi det åpner for spørsmål om forholdet mellom kjønn, klasse og helse - og hvordan dette slår ut i ulike etniske grupperinger. Personlig skulle jeg gjerne sett en sammenligning av norskpakistanernes fysiske aktivitet med etniske nordmenn av samme kjønn, utdanningsbakgrunn, inntektsnivå og bosted - for å få vite litt mer om hva som kan forklares med det ene, og hva som kan forklares med det andre.

Jeg vil tro Folkehelseinstituttet, som altså er opptatt av befolkningens helse (det er de som sender ut meldinger om at vi skal vaksinere oss mot svineinfluensa, som lager statistikk over sykdommene våre og advarer oss mot ting vi ikke har godt av), er godt vant med at forskningen deres drukner i mye annet rør. Alternativt blir presentert på rare måter. Slik for eksempel Aftenposten Aften gjorde denne uken, da de presenterte funnet over hele førstesiden (som jo er en god nyhet, isolert sett, for dem som ønsker å få formidlet forskningen sin). Ulempen er at avisen gjorde det på en måte som rettet oppmerksomheten mot avisen, snarere enn på saken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Se, en sporty pakistaner» kunne Aften varsle, over hele førstesiden og med et stort bilde av en syklende pakistaner. For å være helt sikre på at vi fikk med oss poenget, understreket de det oppsiktsvekkende med tittelen «Se, han sykler», inne i avisen. Forsidetittelen spiller, formodentlig, på gamle titler av typen «en neger i byen». Den andre tittelen på amerikanske komedier fra tiden før John Travolta ble kul igjen. Det er helt sikkert meningen at vi skal le litt av titlene, og bli i så godt humør at vi får lyst til å lese en sak om noe som i utgangpunktet høres innmari trøtt ut. Men humor er som kjent en vanskelig ting å formidle, særlig i skrift. Siden Aften ikke akkurat har rendyrket et image som stand up-arena, og norske medier generelt fremstår som nokså enkulturelle, er det heller ikke så rart at den godmodige - alternativt russerevy-lignende - spøken ble oppfattet som hån.

Nå er ikke avisfolk dummere enn at de av og til skjønner at de gjør lurt i å snu. Samtidig er avisfolk gjerne skrudd sammen på en særskilt ærekjær måte. Å lese Kjersti Løken Stavrums, redaktør for Aften, selvkritikk minner om små barn som blir tvunget til å si unnskyld, når de egentlig har lyst til å dynke noen i do. «Jeg skal ikke forsvare vår forsidetittel. Når vi blir misforstått på denne måten, er det lett å se at vi burde formulert oss annerledes», sier hun først. Men mot slutten av kommentaren sier hun det som er mest interessant: «Det flerkulturelle Norge er en ung verden. Det er stor fare for å bli mistrodd for å stå for andre verdier enn man faktisk gjør. Mange er uhyre årvåkne for feiltrinn og mangel på eleganse. Men dette gjør også at journalistikken blir styltete, unødig komplisert og kanskje til og med unnvikende.» Det er, med andre ord, ikke egentlig Aften som har gjort noe feil. Det er i grunnen de «mange» som er «uhyre» pirkete, hårsåre, politisk korrekte, bedrevitende og irriterende som er skyld i at Aften presenterer et «styltete» førstesideoppslag.

Nøyaktig hva Kjersti Løken Stavrum sikter til når hun hevder at folk som reagerer på førstesiden, bidrar til å gjøre journalistikken «styltete, unødig komplisert og kanskje til og med unnvikende» vet hun i grunnen bare selv - i og med at hun ikke gir noen nærmere begrunnelse for påstanden. Men man kan jo anta at hun mener at terskelen for hva som skrives om innvandrere og første generasjons nordmenn bør senkes betydelig, og at journalistikkens oppgave er å forenkle og konfrontere. Alt dette ville hun, tydeligvis, følt seg fri til å gjøre - om det ikke hadde vært for alle vokterne der ute.

Så vidt jeg kan se, er ikke redaktørens problem at man ler av forsiden. Problemet hennes er at man ler av Aften, i stedet for av norskpakistaneren. Eller man ler litt pinlig berørt, som når gamle onkel forteller en grisevits i bryllup for å løse opp stemningen. Uansett er jeg ikke overbevist om at det er de mange vokterne som er journalistikkens største problem. Problemet med dette oppslaget er, så vidt jeg kan se, at det ikke blir noen diskusjon om sakens kjerne, årsak og eventuelle løsninger. Når 96 prosent av nordmenn med pakistansk bakgrunn er fysisk inaktive, er det et varsel om omfattende skiller i helsetilstanden i tiden som kommer. Det burde være en alvorlig sak. Nå har det blitt redusert til en plump vits.