Kinesisk film er mer enn storslagne kostymedramaer fra Tang-dynastiet, flygende drager og krypende tigre. Kinesisk film likner all annen film - actionfylte krigsfilmer, thrillere, kjærlighetsdrama og naturskildringer – bortsett fra at den er kinesisk.

For første gang skal det nå avvikles en kinesisk-norsk filmfestival i Oslo, kalt KiNo på Odeon 2.-4. november, og med høytidelig åpning av Kinas ambassadør. Initiativtakere er Elise Chen, daglig leder av Norsk Kinesisk Handelskammer, og Kalle Fürst, kulturdirektør på den norske paviljongen under Shanghai Expo i 2010. Målet med festivalen er å vise et utvalg av brede, publikumsvennlige filmer, slike som folk flest i Kina ser. De smalere kinesiske kunstfilmene presenteres oftere på festivaler som Film fra Sør og Filmfestivalen i Tromsø.

Men film fra Kina kommer ikke uten det man kaller «kinesiske særtrekk». Dette kjennetegnes av og til med en lang produksjonstid, fordi filmen har vært på klippebordet flere ganger etter forhandlinger med sensurmyndighetene. Det kan dreie seg om sterke tilløp til patriotisme (som strengt heller ikke er ukjent fra Hollywood), og det kan dreie seg om helter uten spesielt avvikende drikke- og seksualmoral. Kinesisk film kjennetegnes også med avanserte og påkostede actionscener.