DEN OFFISIELLE KONGEN I NORD: Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Berit Roald / Scanpix.
DEN OFFISIELLE KONGEN I NORD: Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Berit Roald / Scanpix.Vis mer

Se mot nord

Når to konger fører sin egen «dialog» i nord, er det på tide å få opp øynene, skriver Anne Marte Blindheim.

Nordområdene. Det er her det skal skje i framtida, ifølge regjeringa. Det er et røft sted, men ekstremt viktig strategisk. Ressursmessig fordi det er en skattkiste av rikdom, til lands og til vanns, på topp og på bunn. Logistisk fordi kontinentene møtes, og politisk av samme grunn. Nord skal gi Norge ny vekst, verdiskaping og utvikling. Det er viktig å sikre seg rettigheter og tilgang. Flere næringer skal styrkes, men først og fremst skal nord bli energi- og mineralregionen.

Bakgrunnen er at 30 prosent av den uoppdagede gassen og 13 prosent av den uoppdagede oljen anslås å finnes i Arktis. Oljedirektoratet tror det finnes petroleum for flere hundre milliarder kroner i Norges del av Barentshavet. Samtidig skjuler norske fjell malm og mineraler for 1500 milliarder, og mesteparten ligger i Nord-Norge. Det globale markedet for energi, mineraler, malm og metaller er enormt, og eventyret har startet. Det letes og finnes i Barentshavet. Gruveprosjekter popper opp. Skipstrafikken øker.

Den offisielle kongen i nord er utenriksminister Jonas Gahr Støre. Ingen snakker mer om nordområdene enn Støre. Og ingenting snakker Støre mer om enn nordområdene. Folk flest er ikke så interessert. Men Støre har en god venn i den uoffisielle nordområdekongen, milliardær Felix Tschudi. Han har sin egen nordområdestrategi. Den passer som hånd i hanske med Støres.

Felix Tschudi vil gjøre Kirkenes til det nye Singapore. Et internasjonalt havne- og logistikksenter, et knutepunkt for handel med råvarer mellom Kina og Europa. Tschudi driver med malmgruvedrift gjennom Tschudi Kirkenes og Sydvaranger Gruve AS. Samtidig er han ledende innen shipping og logistikk med en rekke selskaper. Han har kontroll over sentrale eiendommer og havneanlegg i Kirkenes, er pionér og frakter allerede malmen sin til Russland via nordøstpassasjen. Han driver også med oljetankere, supply og skipsberging, og får nok å gjøre framover.

Regjeringen tilrettelegger. Øker militær tilstedeværelse. Styrker diplomatisk innsats. Kartlegger ressurser, deler ut lisenser og bevilger store summer til nordområdeforskning. Planlegger et massivt løft for infrastrukturen, der de skriver om behov for bedre skip, havner og godsknutepunkter, mulighetene i nordøstpassasjen. Ser for seg økt kapasitet på Ofotbanen og togstrekninger fra Norge over til Sverige, Finland, Russland, kanskje helt til Kina, for blant annet Tschudis malm. Planlegger flyplasser og veier. Mer strøm. Petroleums- og gruveindustrien oppgis som årsak til Statnetts nye «monsterlinjer«» mellom Ofoten og Hammerfest.

Det å satse i nord er i utgangspunktet positivt. Det at industrikonger følger med, ser muligheter, investerer og bygger, er en viktig forutsetning og en ønsket konsekvens. Samfunnet trenger politikere og industrifolk med visjoner og gjennomføringsevne. Så hva er problemet? Klima- og miljøhensyn er en åpenbar innvending mot petroleumsjakten. Men ved siden av det har Dagbladet avslørt at Støre ga seks millioner kroner til et Tschudi-initiert logistikkprosjekt uten å lyse ut midlene, uten å sjekke habilitet. At myndighetene vil gi Kirkenes ny innfartsåre — dersom veien legges om et av Tschudis industriområder. At Ap-statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i 2007 tvang Miljøverndepartementet til å gi Tschudi løyve til å drive oljeomlasting i en nasjonal laksefjord. Finnmarken har avslørt kritikkverdige forhold ved Tschudis gruvedrift, som hemmelighold av giftrapport, ulovlige utslipp og at Klima- og forurensingsdirektorat (Klif) ble presset til å tillate giftbruk etter at LO-topp Ellen Stensrud hadde telefonert statsapparatet.

Slike saker går på tillit og troverdighet løs for nordområdesatsing og nordområdekonger. Når stat jobber sammen med kapital mot et felles mål, må tunga holdes rett i munnen. Når iveren er stor, er faren overhengende for at det kan tas snarveier og utøves et press som går på tvers av demokratiske prosesser, god forvaltning og bærekraftig utvikling. Disse sakene viser også at det trengs en diskusjon om Klif bør kunne gjøre rene miljøfaglige vurderinger. I dag er de lovpålagt å ta hensyn til «andre samfunnsmessige forhold». Dermed kan i praksis alt av tillatelser gis, bare en politiker ringer og sier det er «viktig». Viktigst av alt, vi bør se oftere mot nord. Og ikke la konger få ture fram akkurat som de vil.