Se og bli sett

Blikket i speilet er det strengeste av alle: Hvor levende får et selvportrett være?

SELV OM jeg har lett for å gråte på kino, ble jeg forbauset over hvor berørt jeg ble av Margreth Olins mye omtalte film «Kroppen min». Det var ikke bare fordi det var lett å identifisere seg med ei lita jente som av oppvekstens autoriteter får høre at hun har rare tær, overbitt og kulemage. Det var snarere en følelse av skam, min skam, fordi Margreth Olin som voksen kvinne fortsatt bare smiler med lukket munn og ikke våger å gå i sandaler. Filmen er et selvportrett av den typen som kaster blikket tilbake på betrakteren: Hva har du gjort for å få meg til å føle meg slik?

FORHOLDET MELLOM den som ser og den som blir sett, har slått meg som særlig tydelig i kunstuttrykkene denne sommeren.«Du skal få en historie jeg aldri trodde jeg skulle fortelle, fordi det på sett og vis er hemmelighetene mine,» sier Margreth Olin i åpningen av filmen sin. Å motta en hemmelighet medfører en forpliktelse. Jeg opplever det som ubehagelig, når Olin begynner å kle av seg. For selv om filmens tema er universelt, eksponerer den en helt privat erfaring: ikke kroppen, men kroppen hennes .

Kvinner har alltid vurdert seg selv gjennom menns blikk, og prøvd å flykte fra det. Men Margreth Olins russiske lege sier at hun først og fremst bør høre litt mindre på medsøstrene sine. Olin fant det kjærlige blikket hos en mann som ville ha henne. Han var fjøsrøkter og ville drikke rødvin av smilehullene i rumpeballene hennes. Han fant en skatt der de betraktende kvinnene så en defekt.

BLIKKET I SPEILET er det strengeste av alle. Sangeren Kari Iveland, som nettopp har utgitt CD-plata «Vektløs», er gjenstand for en dokumentarfilm som kommer til Filmfestivalen i Haugesund, der Iveland er festivalkunstner. Sanger som «Veiet og funnet for lett» handler om hennes langvarige basketak med sykdommen anoreksi. Hun ville, sier hun, se ut på utsiden slik hun følte seg på innsiden. Da nåla på vekta pekte ned mot 30 kilo, ble hun innlagt på sykehus. Der tegnet hun et selvportrett: en tynn, liten kropp med en hals og et kinn. Men helt uten ansikt. Tekstene beskriver en kamp for å bli sett. I brist på å bli sett: å bli usynlig.

JEG TENKER PÅ DISSE kroppsbildene når jeg går rundt i Lucian Freuds store retrospektive utstilling på Tate-galleriet i London. Tenker på dem, fordi Freuds forhold til kroppen er så uhemmet. Menneskekjøttet er som myk leire i Freuds hender. De portretterte ligger slengt over divaner, senger og plankegulv, ofte sovende, som om sjelen er et annet sted og kroppen et åpent hylster. Tilskueren blir minnet om hva en kropp egentlig er: nesten tre millioner svettekjertler, over 600 muskler, 208 knokler, en åtte meter lang fordøyelseskanal, 1,6 kvadratmeter hud. Hver åre, hver rynke, hver hudfold er penslet på lerretet. Huden, dette fabelaktige materialet som holder blodet inne og regnet ute, er gulaktig, grå eller skittenrosa. Du kan nesten se at Londons støvete luft har rørt ved den.

Jeg stanser ved et selvportrett. Sigmund Freuds aldrende barnebarn står høyreist, med hevet pensel, naken - og i tøfler. Stort mindre verdig blir det ikke. Bildet gjør meg forlegen, som om jeg har kommet brått på ham og sett noe jeg ikke skulle sett. Men maleren utstråler både selvsikkerhet og en slags nysgjerrighet: Er dette meg? Underveis i arbeidet med bildet, leser jeg i katalogen, så han raskt at den han opprinnelig hadde malt, var faren sin.

HVOR LEVENDE får et selvportrett være? Britiske aviser forteller om kunstsamleren Charles Saatchi, som oppbevarte et selvportrett av skulptøren Marc Quinn i en glassboks i fryseren. Quinn hadde laget en skulptur av hodet sitt med et spesielt materiale: fem liter eget blod. Historien forteller at håndverkere ved et uhell trakk ut kontakten til fryseren, slik at skulpturen smeltet. Quinn kommenterte overfor The Daily Telegraph: «Skulpturen er unik, som en levende person. Dersom den er blitt ødelagt, er det som om en venn er død.»

På Galleri Brandstrup i Oslo, i den vakre hagen til Madserud Gård, gror gresset igjen over en installasjon av britisk-norske Michael O'Donnell. Kunstneren har laget 1800 hvite voksavstøpninger av sitt eget hode og strødd dem utover plenen. Å se unger leke der, gir deg en blanding av fryd og angst.

SELVPORTRETTET BLE FØRST vanlig i renessansen, i takt med det humanistiske menneskesynet. Først smuglet maleren seg selv inn i bildet, som en slags signatur. Seinere økte selvbevisstheten. Forholdet til betrakteren er tydelig hos en van Gogh, som viser fram sitt avkuttete øre, og en Frida Kahlo, som eksponerte en skamfert kropp. Eller en Odd Nerdrum, for den saks skyld, som gir tilskueren til sitt erigerte lem en følelse av peep-show. En filmskaper som Margreth Olin går skrittet lenger, når hun snakker direkte til tilskueren fra lerretet. Vi bytter roller. Jeg sitter i kinomørket og betrakter kroppen hennes. Men det er hun som sier til meg : «Pust med magen. Det er ingen som vurderer deg nå.»

Skjønnheten ligger i betrakterens blikk. Det gjør skammen også.