KAN FÅ NOEN HVER TIL Å FØLE SEG SMART: «Paradise Hotel» viser frem deltagerne som kåte og korttenkte og kan få seerne til å glemme sine egne fadeser. Men fremdeles vil norske tv-seere heller beundre enn forakte. Foto: Tv3.
KAN FÅ NOEN HVER TIL Å FØLE SEG SMART: «Paradise Hotel» viser frem deltagerne som kåte og korttenkte og kan få seerne til å glemme sine egne fadeser. Men fremdeles vil norske tv-seere heller beundre enn forakte. Foto: Tv3.Vis mer

Se opp og se ned

Suksessen til «Ingen grenser» og «Paradise Hotel» sier at norske TV-seere trenger både noen å beundre og noen å forakte.

Suksessen til «Ingen grenser» og «Paradise Hotel» sier at norske TV-seere trenger både noen å beundre og noen å forakte.

Det TV-seende folk er så vidt ferdigsnakket om de handikappede friluftsheltene i «Ingen grenser» før et nytt sett realitydeltakere baner seg vei inn i bevisstheten: Solariumspepperkakene i «Paradise Hotel». «Ingen grenser» har vært en stor suksess. «Paradise Hotel» blir trolig det samme, om viraken rundt de foregående sesongene er noe å dømme etter. Det sier noe tilsynelatende paradoksalt om hva sofasitterne ønsker å føle foran TV-skjermen. Det bør være enten forakt eller beundring. De ønsker seg noen å se opp til, eller noen å se ned på.

Reality-serier tar sikte på seg å vise fram personlige reiser. Gjennom konstruerte prøvelser skal deltakerne røpe sitt sanne jeg. Men bevegelsene i «Ingen grenser» og «Paradise Hotel» går i ulik retning. «Paradise Hotel»-deltakerne som strutter inn i bikini røper som regel, overfor seerne om ikke alltid overfor seg selv, at de både er mer uvitende og mindre attraktive enn de framstiller seg som. Deltakerne i «Ingen grenser», derimot, viser seg å være sterkere og bedre enn hva de forventes å være, av seg selv eller omverden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Paradise Hotel» er i slekt med de kontroversielle konseptene fra realitysjangerens barndom, som «Robinson» og «Big Brother», som var konfliktskapende og utleverende. «Ingen grenser» hører til de såkalt «snille» reality-programmene som slo gjennom for seks-syv år siden, som er vinklet på mestring og samarbeid og lar seerne heie på deltakerne og ville dem vel.

Men seriene har også fellestrekk. Begge gir de som ser på, grunn til å være fornøyd med seg selv og sine egne liv. «Paradise Hotel» er rent skadefryd-TV. Selv om noen mestrer intrigespillet bedre enn andre, florerer scenene som skaper og befester inntrykket av deltakerne som kåte og korttenkte partyhuer. I møte med disse, kan noen hver glemme sine egne fadeser og komplekser for en stakket stund og føle seg smart og avbalansert.

«Ingen grenser» appellerer mer til den indre flagellaten i oss. Det er helt klart en viss sødme i å føle skyld over sine egne luksusproblemer, og empati med dem som ikke har det vi selv tar for gitt, som sanser og førlighet i behold. I tillegg kommer gleden av å oppleve at oppvekstens litt naive livsvisdom, som smertelig ofte ikke stemmer overens med virkeligheten, med ett er gyldig. Plutselig er det faktisk det indre som teller. Plutselig kan faktisk all motstand overvinnes.

Både «Paradise Hotel» og «Ingen grenser» har dramaturgiske kurver og verdigrunnlag som minner om arketypiske plott, kjent fra eventyr og Hollywood-filmer: De forfengelige, selvhevdende og blaserte avsløres som hule, velges vekk og jekkes ned. Utholdende og ydmyke underdogs vinner fram.

Det er ikke til å komme unna at fordommer sementeres underveis, ved at visse personlighetstyper velges ut gjennom castingprosessen og at redigeringen forstørrer enkelte trekk hos dem og forminsker andre. Satt inn i andre sammenhenger ville andre egenskaper ved deltakerne kommet fram. Barbie med cutout-badedrakt kunne vise seg å være et hardtarbeidende ekspedisjonsmedlem. Den uføre tindebestigeren kunne lagt selvsentrerte og sjalu sider for dagen om han ble plassert midt i et sosialt spill som var lagt opp for å framprovosere den slags.

Men så var det disse forskjellene igjen. Sesongfinalen av «Ingen grenser» ble sett av 1,4 millioner nordmenn. Forrige tilsvarende av «Paradise Hotel» oppnådde et seertall på 272000. Ennå føles det tydeligvis bedre å se opp enn å se ned.