Se på meg!

KJØNNLITTERATUR: For omtrent to år siden begikk Ole Idar Kvelvane en debutbok, Astronautar , som (dessverre for ham) ikke fikk astronomisk mottakelse. Helt grei og jordisk. En firer, vil jeg anslå. Hvis jeg hadde trodd at litteraturartikkelen «Kjønnlitteratur» i gårsdagens Dagbladet var ment som et seriøst innlegg i en debattom litteratur og kvalitet, ville jeg kanskje blitt fristet til å gi et harmdirrende svar som spilte på Kvelvanes debutbok. Gjerne med et par sleivspark mot det faktum at han nå skriver på «den vanskelige andreboka» (som forlaget ikke uten videre vil publisere), og at han i dårlig skjulte ordelag omtaler seg selv som et uoppdaget geni.

JEG HAR IMIDLERTID resonnert, besinnet og ikke minst håpet meg frem til at Kleivanes tilsynelatende arrogante utfall, er en form for ironisk ironi - en ironi som driter i om den blir oppfattet. Det ligger vel en viss arroganse i det, men kanskje først og fremst et behov for å bli sett. Dette på tross av at Kvelvane etter eget sigende tilhører den delen av befolkningen som ikke er biolgisk disponert for å trenge verdens blikk på seg. Han har, i kraft av sitt kjønn, et aktivt blikk, og her har han vel overskredet sin kjønnsbestemmelse og ikledd seg det hyperaktive blikket, som i tillegg til å være en aktiv betrakter av verden, og i særdeleshet kvinner da, nå er i stand til å avdekke de mekanismene som driver oss som kjønn. Og som (aspirerende) forfattere. Men som sagt. Dette kan ikke stemme. Han virker jo ellers som en stabil kar. Lege, musiker, forfatter, nynorskbruker. Kanskje han er som Erlend Loes «Doppler», fast bestemt på å slutte å være flink. Nå vil han ta bladet fra munnen. Det er bare å glede seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OK, KVELVANE. Nå har jeg sett deg. Jeg har vært provosert, vantro og i villrede over utspillet ditt. Jeg hadde nok hørt om bandet ditt (når jeg tenker meg om), og jeg tror jeg leste en omtale av boken din da den kom ut for omtrent to år siden. Men nå har jeg lest alt som er å finne om deg på internettet, og jeg regner med at jeg kommer til å lese boken din. Og jeg innrømmer det gjerne: jeg er veldig spent på hva du vil bruke denne nyvunne oppmerksomheten til. Det morsomste hadde vært om du hadde tatt det helt ut. Stilt opp i fjernsynsdebatter på NRK2, opprettet en egen aksjonshjemmeside, svart på tiltale. Holdt på «ditt». Startet et geninettverk. Nå er jeg ikke noen sannsigerske, men jeg kan dessverre se for meg at du snarere kommer til å trekke deg tilbake og beundre resultatet: Sitte og humre foran datamaskinen din over alle de forargede kommentarene på DBs nettsider. Lene deg makelig og selvtilfreds tilbake mens debatten, den som du startet, raser videre. Hehe. Gratulerer.

OG HER SITTER JEG. Pusser på setninger og gleder meg til noen ser meg. Sånn at jeg ikke må klare meg med den mannen og de barna jeg allerede har. Avkom! Jeg må ha fler. Slekten skal videreføres. Følge slekters gang. Jeg er jo ung og vakker nå, men når tiden får gjort sitt med meg, planlegger jeg å bli sett fordi jeg skriver så vakre bøker om mellommenneskelige konflikter eller hva som foregår i hodet på psykotiske husmødre eller om den umulige kjærligheten, om det vi håper på og drømmer om. Helst alt på en gang. Alt dette i en prangende, brusende se-på-meg-språkdrakt (påtatt sobert, ser jeg for meg), slik at forleggerne ikke skal oppdage at jeg egentlig ikke har sett verden og skrevet en bok om den, men at alt jeg har sett er meg selv, og nå vil jeg at verden skal se meg. Og hvis jeg får gitt ut den boken, og for eksempel sitter og skriver på noe vanskelig som skal bli bok nummer to, og forlaget for eksempel ikke vil gi den ut, sånn uten videre, da skal jeg kanskje stille opp i Vi Menn som midtsidepike (Playboy vil vel ikke ha meg). For da vil kanskje noen tenke at dette må være ironisk, mens alle menn i landet vil gå mann av huse og kjøpe den første boka mi i julegave til konene sine, og så vil forlaget måtte trykke opp fler og til og med gi ut bok nummer to, som kanskje egentlig ikke fortjener å se dagens lys, men som i 2010 blir kvotert inn i en liste over de beste bøkene i landet.

LET\'S FACE IT: I bunn og grunn er vi suckers for attention , og mange vil kanskje hevde at det er den eneste grunnen til at vi har utstyrt oss selv med språk, talt som skrevet. Spørsmålet er ikke om det er sånn, for det er det: Geniet er dessverre dødt. Som idé og som mann. Les Ole Idar Kvelvanes debattinnlegg på dagbladet.no/meninger