Se på skjermen, da!

Angrepet på World Trade Center var så direktesendt at tv-seerne fikk med seg hva som skjedde før reporterne og nyhetsankerne.

NRK var først ute. Klokka 14.53 norsk tid, sju minutter etter at American Airlines, flight 11, hadde krasjet inn i det nordlige tårnet, dukket Christian Borch opp på skjermen med en kjapp orientering og bilder fra CNN. Et fly som trolig var en Boeing 747, hadde «mistet høyde like etter take-off» og befant seg nå inne i den rykende skyskraperen.

TV2 var på banen etter at fly nummer to hadde fløyet inn i det andre tårnet, omtrent samtidig som jeg selv varmet opp min bilderør-tv, etter først å ha vært tilfeldig innom radioens Alltid nyheter. Hurtig reagert av både TV2 og «Krinken», men det spilte liksom ingen rolle. Som NRK allerede hadde demonstrert: Angrepet på World Trade Center på nedre del av Manhattan fant hovedsakelig sted på CNN.

11. september 2001 var en lang dag. For min del varte den i fire-fem døgn. Hver morgen startet jeg dagen med å skru på tv-en for å sjekke hva de snakket om på CNN. Man hadde hele tida en ekspert eller fire i studio og uansett hva de hadde på hjertet, var det interessant. Gjentakelser var ikke kjedelig, slik det vanligvis er i store nyhetssaker, for denne gangen var det så mange spørsmål. Hvem står bak? Er det mer på gang? Og hva blir reaksjonen? Hvordan slår USA tilbake? Aldri i min levetid hadde den storpolitiske utviklingen virket så usikker.

Dette var noe annet enn da Berlinmuren falt. Den gang visste vi at store forandringer ville finne sted i Europa, men det var en gledens dag. Dessuten var ikke murens fall en tv-begivenhet på samme måte som angrepet på World Trade Center, i hvert fall ikke i Norge. Men bare et drøyt år etter murens fall fikk vi den første direktesendte tv-krigen, kjent som Operation Desert Storm eller Den første Golfkrigen. Det var

i det minste det vi trodde, jomfruelige som vi var i vår tro på sannheten i det direktesendte. Etter hvert skjønte vi at mediestrategien var nøye planlagt, med skrytevideoer som tilsynelatende viste våpnenes kirurgiske presisjon.

Angrepet på Tvillingtårnene, derimot, var direkte og umiddelbart som ingenting tidligere i tv-historien. Ingen hadde planlagt hvordan en hendelse som dette skulle dekkes av mediene. Muhammed Atta og de atten andre flykaprerne hadde ingen mediestrategi og det hadde heller ikke tv-selskapene. Ja, faktisk var det ikke alltid de klarte å følge med på sine egne sendinger. I motsetning til oss seere, satt mange av nyhetsankerne med nesa i notatene, gjerne mens de snakket med øyenvitner eller andpustne reportere på dårlige telefonlinjer. Så mens vi andre observerte silhuetten av et fly krasje inn i det andre tårnet, trodde reporterne at det muligens var biter fra den først trufne bygningen som hadde antent en eksplosjon i den andre.

Det samme skjedde da vi så tårnene kollapse. Bygningene raste sammen, mens stemmene på skjermen var opptatt i en telefonsamtale. Det føltes uvant å være i forkant av journalistene som skulle fortelle oss hva som skjedde og det var nok flere seere som ropte: Se på skjermen, da!

Apropos journalister: En annen ting jeg legger merke til når jeg ser de amerikanske direktesendingene på YouTube i dag, er hvor rolige reporterne og nyhetsankerne er. Noen av dem er kanskje halvveis

i sjokk, men det handler også om profesjonalitet. Når øyenvitnet Winston Mitchell er på telefon til CNN idet fly nummer to treffer det sørlige tårnet, blir han stadig mer panisk i stemmen. Han blir straks tatt av lufta og intervjueren sier: «Winston, we just don't want to panic here on the air.»

Og mens vi satt der og stirret inn i skjermen og lurte på hvor mange som befant seg over krasjpunktene i de to tårnene, raste den første bygningen mot bakken, som om den skulle være laget av sand. På under to timer var begge de 110 etasjers bygningene borte i en enorm grågul sky - og enda flere spørsmål dukket opp. Nå handlet det ikke bare om terroristene og storpolitikken, men om menneskene i verdens mest ikoniske storby. Det var vanskelig å slå av tv-en. Nye opplysninger dukket opp hele tida. Og ekspertenes stemmer hadde en beroligende effekt.