Se, så like

En mektig amerikansk plateselskapssjef så et bilde på en kontorpult av Morten Harket som minnet ham om Elvis. Det var starten på a-has eventyrlige suksess.

-  Han var uvanlig pen. Akkurat som Elvis, sier Jeff Ayeroff i en dokumentar som sendes i Lydverket på NRK i kveld.

I dag er det 20 år siden a-ha gikk til topps på den amerikanske Billboardlista. De norske guttene hadde sannsynligvis aldri kommet dit hadde det ikke vært for et bilde Ayeroff, som var kreative direktør for Warner Music i USA, så på et kontor i England.

Flopp i England

Etter å ha vært gjennom to relativt ufruktbare London-opphold, satt Morten Harket, Magne Furuholmen og Paal Waaktaar igjen med en tredjeplass på VG-lista i Norge, og 300 solgte eksemplarer av «Take on Me» i England. De var riktignok blitt signert av den London-baserte agenten for Warner i USA, Andrew Wickham. Men da Wickham spilte demoer av a-ha og den engelske artisten Linda Thompson for Warner-sjefene i New York, var responsen for Thompson strålende, mens a-ha overhodet ikke var interessant. Dermed hang gruppas videre karriere i en svært tynn tråd.

Men det var altså før Ayeroff kom inn i bildet. Han var på besøk hos a-has agent Andrew Wickham i London, for å se på noen bilder av Linda Thompson, som sjefene i New York hadde vært svært begeistret for. Men det var noen annet som fenget hans oppmerksomhet.

-  Who\'s that? spurte han Wickham da han fikk se bildet av Morten Harket som lå på Wickhams kontor.

Ayeroff fikk høre demoene til a-ha, og stemmen til Morten Harket minnet ham om Roy Orbison. Dermed hadde han funnet stemmen til Orbison og utseendet til Elvis. Den mektige platedirektøren tok med seg demoene tilbake til USA, og gikk rett til et møte hos noen av sjefene i Warner Music.

-  Ropte i begeistring

-  Ayeroff spilte nøyaktig de samme sangene for sjefene som jeg hadde spilt i New York kort tid i forveien. Men denne gangen ropte de i begeistring, fordi han var en av heteste navnene i bransjen. Sånn fungerer musikkindustrien, sier Wickham i NRK-dokumentaren.

Ayeroffs innflytelse fikk dermed alt å si for a-has karriere, og i dokumentaren går han ikke av veien for å utbrodere sin posisjon i platebransjen.

-  Jeg hadde mye makt. På et tidspunkt kunne jeg nesten gjøre som jeg ville fordi folk stolte på at jeg alltid kom med noe interessant, sier Ayeroff.Ayeroff kom også opp med ideen til en animert video til «Take on Me», og sakte, men sikkert krøp singelen oppover Billboardlista. Resten er som man sier, musikkhistorie.

-  Selv om guttas utseende uten tvil var viktig, var det først og fremst musikken som solgte a-ha, mener biograf Jan Omdahl.

«I 80-tallets visuelle kaos klarte tre oppkomlinger fra Manglerud og Asker å skape seg sin egen stil. Det var en stil som ble lagt merke til i motemetropolen London, og som bidro til å gjøre a-ha til tenåringsidoler fra Rio til Reykjavík», skriver Jan Omdahl i a-ha-biografien «The swing of things».

Omdahl stiller seg tvilende til at det var Mortens påståtte likhet med Elvis som førte til gjennombruddet for de norske guttene.

Nesten for perfekte

-  Det Jeff Ayeroff sa da han så bilder av a-ha, var at de så for perfekte og skandinaviske ut, nesten som tegneseriefigurer. Dette utsagnet ble inspirasjonen til tegneserieelementene i videoen som ble laget til «Take on Me». Det var låta som skapte gjennombruddet, fordi det er en forbanna bra poplåt. Videoen var i tillegg langt forut for sin tid, mener Omdahl.

-  Det er klart at utseende og image er en del av pakka for popband, og det er sikkert mange som har sammenliknet Morten både med Elvis og andre smukkaser. Det som teller er likevel at musikken holder mål, og det er det ikke tvil om at a-has utgivelser gjør, understreker Omdahl.

Dagbladet lyktes ikke i å få en kommentar fra Morten Harket i denne saken.

LIKHETER: En stilstudie av de to ikonene avslører likheten mellom artistene. Posørblikket, sveisen og kroppsspråket er på plass. Likheten med Elvis var utslagsgivende for gruppas gjennombrudd i USA.