«Se stygt på ham, så stikker han ut øyet ditt»

Romanen om Henrik VIIIs sjarmerende bøddel fortjener årets sensasjonelle Bookerpris.

ANMELDELSE: «Se stygt på ham, så stikker han ut øyet ditt. Spenn ben på ham, så hugger han det av.» Slik beskrives Thomas Cromwell.

Denne bleke, undersetsige, sjarmerende og særdeles intelligente smedsønnen, som på mirakuløst vis ble Englands mektigste mann under Henrik VIII.    

«Falkejakt» er bok nummer to i Hilary Mantels romanbiografi om Cromwell. Den første, «Ulvetid», er den mestselgende Booker-prisvinneren noensinne. Med «Falkejakt» slår Mantel en ny rekord. Den brakte henne Booker-prisen for annen gang. Med rette. «Falkejakt» er om mulig enda bedre enn første bind i trilogien.       

Boka dekker året fra september 1535 til sommeren 1536. Det er et skjebnesvangert år for Anne Boleyn, Henrik VIIIs hustru nummer to. Hun forårsaket Henriks brudd med Roma, idet han måtte skille seg fra katolske dronning Katarina for å få henne. Etter to års ekteskap er han lei. Anne er kravstor og lunefull. Men aller verst - hun har ikke klart å produsere en sønn, kun en skarve datter. Det er for øvrig «jomfrudronningen» Elizabeth, som noen tiår senere skal komme til å sitte på den britiske trone i nærmere et halvt århundre.  

Henrik forelsker seg i den unge og nokså kjedelige Jane Seymour. Anne må vekk. Det skjer ved konstruerte anklager om elskere, incest, hekseri. Arkitekten bak det finurlige renkespillet er Thomas Cromwell.

Han er for øvrig ikke å forveksle med slektningen Oliver, kongemorderen og puritaneren som 100 år senere lagde en kort republikk i England. Thomas derimot var kongetro. Så tro at det til slutt kostet ham hodet.      

Det skjer ikke i denne boka. Her er det Anne Boleyns hode som ruller. Samt en håndfull av hennes påståtte elskere: unge adelsmenn, blant dem hennes egen bror. Mantel skal ha blitt inspirert av Shakespeare til dette fantastiske verket.

«Se stygt på ham, så stikker han ut øyet ditt»

Og det er da også Shakespearske dimensjoner over denne fortellingen: Intrigemakeri, sladder, konspirasjoner, utpressing, småfolk mot Makten, keiseren og franskekongen mot Henrik.

Og altså bruddet med Roma, der den anglikanske kirke nærmest skreddersys etter Henriks luner. For, som en slu Henrik refererer sin kongetro biskop: «Gud ville ikke latt min vilje stride mot hans plan, ei heller latt mine planer bli hemmet av Hans vilje.»

Det fantastiske med dette verket er stilen. Mantel skriver i presens, noe som ytterst sjelden er vellykket i historiske romaner. Mantel får det mirakuløst nok til. Hun skriver med et vi, og zoomer inn personene med en så stor overbevisning at vi formelig ser, lukter og føler menneskene og tidsånden. Her er det enda strammere enn i forrige bind, som om hun har skrevet seg helt inn i stoffet.   

Bøddelen alle frykter I sentrum står portrettet av oppkomlingen Cromwell. Den sørgende enkemannen og horebukken som bare gjør bare jobben sin, i en tid da veien fra makten til skafottet var så kort. Han er bøddelen alle frykter, like sjarmerende som han er livsfarlig - og med utrenskingsteknikker som likner Stalins.  

Boka avsluttes med Annes Boleyns siste timer. Det er så vanvittig godt skrevet — så innforlivet og poetisk — at Mantel burde få mer enn Booker-prisen for dette fantastiske verket når det avsluttes neste år.

Og Hege Mehren fortjener oversetterprisen for å formidle det til et så forbilledlig norsk.                 

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 12.11.2012.