Når ikke andre land vil ta imot flyktninger eller andre innvandrere:

Se til Canada!

Canada har utviklet et samfunn uten like, et evig uferdig innvandrerland med et mangfold i stedet for en smeltedigel, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Mens president Donald Trump herjer sør for grensa, nekter innreise for statsborgere fra sju muslimske land og gneldrer om å kaste ut tre millioner ulovlige innvandrere, står statsministeren i Canada, Justin Trudeau, med åpne armer for å ta imot dem. «Kanadiere ønsker dere velkommen, uansett tro. Mangfold er vår styrke», var hans budskap på sosiale medier i helga.

Samtidig rystes kanadierne av et - sjeldent - terrorist-angrep mot en moske i Québec by, med seks drepte, utført av en motstander av innvandrere og «feminazister» og tilhenger av Trump og Marine Le Pen, den franske lederen for ytre høyre. Le Pen er et ikke fjernt forbilde i den fransk-talende provinsen Québec. Men det er også der i Québec den tolerante statsministeren har sine aner.

Etter valget i oktober kalte den liberale Trudeau Canada for verdens «første post-nasjonale stat» i et intervju med New York Times som vakte en viss oppsikt utenlands, men ikke mye i hjemlandet. «Det finnes ingen kjerneidentitet, ingen hovedstrøm i Canada», sa han. Landet er et land av innvandrere, så mangfoldig at alle er i mindretall, derfor utgjør alle mindretallene flertallet som overgår hver enkelt etniske, kulturelle eller religiøse gruppe, er det vel rimelig å tolke Trudeau. Han forklarte: «Det finnes felles verdier: åpenhet, respekt, medfølelse, vilje til hardt arbeid, til å være der for hverandre, til å søke likhet og rettferd.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Friheten flytter nordover. Canadas forbilde for verden», var hovedoppslaget i det britiske tidsskriftet The Economist i oktober, der landets åpenhet, liberale verdier og toleranse trekkes fram som et motstykke til USA. På omslaget hadde statuen av Frihetsgudinna i New York fått krone av kanadisk lønneblad og ishockey-kølle under armen.

Idet vi går inn i 2017 ser Canada ut som det eneste landet som politisk tåler å ta imot flyktninger og innvandrere blant de rike landene i Nord-Amerika og Europa. I året fram til juni 2016 tok Canada imot 321 000 innvandrere, nesten en prosent av innbyggertallet på 36 millioner. Fra 1970 har antall innvandrere fra Asia og Midtøsten økt kraftig til å nå utgjøre den overlegent største gruppa av nyankomne. Den store strømmen fra de britiske øyene, som på 1800-tallet var overlegent størst, og resten av Europa, som var størst på 1960- og 1970-tallet, synker sterkt og utgjør nå om lag en firedel av nye innvandrere. Andelen innvandrere fra Latin-Amerika og Afrika er økende og ligger nær 20 prosent.

En femdel av innbyggerne er født i utlandet. Toronto og omegn er nå det mest mangfoldige byområdet på planeten, hvor halvparten av innbyggerne er født i andre land. Vancouver, Calgary, Ottawa og Montréal ligger ikke langt etter.

Canada har fra naturens side gode forutsetninger i denne sammenhengen. Landet har ingen grense til noe land med mye lavere lønninger, bare med USA, mens USA deler grense med Mexico som også er gjennomfartsland for folk lenger sørfra. Mens Europa ligger nær land i Midtøsten og Nord-Afrika som plages av krig, uro og fattigdom, ligger Canada langt unna. Kanadierne må ikke i samme omfang streve med å integrere nyankomne fra en landsens, konservativ, muslimsk kultur. Men dette betyr ikke at Canada ikke tar imot muslimer. På et år fram til november 2016 bosatte landet mer enn 35 000 flyktninger fra Syria og 48 000 flyktninger i alt.

Det er god plass i Canada, uansett om mye er isøde. Og den kanadiske økonomien trenger innvandring. Fra 1967 har Canada hatt en politikk for innvandring, ikke mot innvandring, hvor man legger vekt på utdanning, ferdigheter og tilpasningsevne til det kanadiske samfunnet gjennom et poeng-system. Dette er en fordel for de som kan fransk eller engelsk, har høy utdanning eller etterspurte yrkesferdigheter.

De flyktningene som kommer er utvalgt av FNs Høykommissær for Flyktninger. Deres helse er undersøkt, likeså om de har kriminell bakgrunn. Deres identitet er varig registrert gjennom biometri. Canada foretrekker hele familier, kvinner og barn, men vil unngå enslige menn, dels av sikkerhetsgrunner, dels fordi de er vanskeligere å integrere. For å hjelpe nykommerne til rette gjøres det utstrakt bruk av «faddere». Den nye ministeren for innvandring og flyktninger, Ahmed Hussen, er et barn av denne politikken. Han flyktet fra krigen i Somalia og kom til Canada 16 år gammel i 1993.

På høyresida finnes røster med et indre motstridende syn på Canada. De liker utvelging av flyktninger og kaller innvandringspolitikken streng, på tross av de mange som slippes inn, men anklager Trudeau for å være «skinnhellig», fordi han skjuler en streng politikk ved å gi seg ut for å være hjertevarm. De liker politikken, men ikke han som utøver den.

Canada er et evig uferdig land, hvor mange trosretninger og historier og verdensanskuelser lever side om side, i et mangfold i stedet for i en smeltedigel. «Verden trenger mer Canada!» sa Barack Obama før han gikk av som president i USA.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook