SVENSK RIKSDAG: Svenskene bør ta etter norsk parlamentarisme for å løse regjeringskrisen. Stefan Löfven var nylig på besøk i Stortinget. Her med Erna Solberg og en annen statsminister i trøbbel, Theresa May. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
SVENSK RIKSDAG: Svenskene bør ta etter norsk parlamentarisme for å løse regjeringskrisen. Stefan Löfven var nylig på besøk i Stortinget. Her med Erna Solberg og en annen statsminister i trøbbel, Theresa May. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Sveriges regjeringskrise

Se til Norge, svensker!

Det svenske systemet er ikke skapt for en ny politisk hverdag.

Kommentar

Svensk parlamentarisme er i ferd med å gå inn i europeisk statsvitenskap på linje med polsk riksdag. Polakkene pådro seg et dårlig rykte for et par-tre århundrer siden på grunn av en merkverdig ordning, hvor samtlige parlamentsmedlemmer kunne nedlegge veto, hvorpå parlamentet skulle oppløses og alle lover og vedtak settes til side. Resultatet ga opphav til uttrykket som er blitt synonymt med det totale sammenbrudd i møter og forhandlinger.

Fullt så ille er det ikke i den svenske Riksdagen, men kaos er et presist ord for det som har foregått etter valget for over tre måneder siden. Svenskene er satt sjakk matt av egen parlamentarisme, som har fungert så lenge det er to blokker som kjemper om makta. Riksdagens leder, talmannen, kunne peke på den neste statsministeren og være sikker på at han ble godkjent ut i fra valgresultatet.

Denne skjøre balansen er ødelagt av Sverigedemokraternas framvekst. SD er i praksis en tredje blokk. Selv om høyresida fikk et klart flertall i høstens valg, ble den borgerlige alliansen avhengig av SDs støtte for å danne regjering. Det kunne verken Centerpartiet eller Liberalerna leve med og dermed ble Moderaternas partileder stemt ned som statsminister. Den borgerlige alliansen var død.

Etter flere mislykkete sonderinger har turen kommet til å stemme over om Stefan Löfven kan fortsette som rødgrønn statsminister med blokkoverskridende støtte fra de to sentrumspartiene. Han kommer etter alle solemerker til å bli stemt ned, han og, etter at Annie Lööf (C) og Jan Björklund (L) til slutt sa nei til en ferdigforhandlet avtale.

For å gjøre det svenske kaoset komplett, vedtok Riksdagen i går et statsbudsjett utformet av Moderaterna og Kristendemokraterna uten å vite hvem som skal styre etter budsjettet. Det ble vedtatt med SDs stemmer og viser igjen at elefanten i rommet er nyttig som stemmekveg, slik SDs stemmer også ble brukt av den rødgrønne regjeringen i forrige periode.

Det er selvfølgelig noe helt annet å måtte styre med SD som del av regjeringsgrunnlaget enn å stemme likt i enkeltsaker. Men det blir stadig vanskeligere, for ikke å si umulig, å ignorere et parti på SDs størrelse. Da må i så fall de øvrige partiene fire på sine fastlåste posisjoner; enten må sentrum ta skrittet over blokkgrensen, eller holde seg for nesa og leve med at de regjerer på SDs nåde.

Situasjonen kan minne om åra da Høyre sakte, men sikkert normaliserte forholdet til Frp. Men det parlamentariske kaoset svenskene nå opplever, kunne ikke skjedd i Norge. Her ville det største partiet eller den største konstellasjonen, danne regjering etter valg og styre så lenge den ikke får et mistillitsvotum mot seg. Erna Solberg leder en mindretallsregjering enn så lenge og må dermed søke støtte i Stortinget for å ha flertall.

Men Erna Solberg har aldri måttet gå til Stortinget og be om et tillitsvotum. En slik ordning ville ha utløst høstens KrF-strid allerede i 2013. For ikke å snakke om i Venstre, som på den tida hadde et flertall velgere som ikke kunne utstå Frp. Ingen mislikte Frp mer enn Venstres tidligere velgere. Nå er det ikke så mange igjen av dem.

Bortsett fra politikerne. Med verv.

Venstre-politikere er som hummer. Legg dem i kaldt vann og skru på komfyren så merker de ikke at de blir kokt.

Poenget er at Stortinget bestemmer om regjeringen til enhver tid har tillit. Det må fremmes mistillit. Skulle Stortinget bli tvunget til å gi et tillitsvotum til en ny statsminister, kunne det raskt endt i en fastlåst svensk situasjon her og.

Derfor bør vi si takk og lov for den norske parlamentarismen. Og svenskene burde adoptere den.

Den svenske talmannens viktigste jobb, å peke på den neste statsministeren etter et riksdagsvalg, er vanligvis bortimot uviktig. Resultatet har vært gitt. Ulf Kristersson er faktisk den første kandidaten som er blitt stemt ned av Riksdagen. Fredag kan Löfven bli den andre.

I så fall har talmannen bare to forsøk igjen før det må bli nyvalg. Det er det neppe andre enn SD som ønsker seg. Jimmie Åkesson anser seg som en vinner uansett hva som skjer. Han har allerede klart å splitte den borgerlige alliansen og bidratt til et budsjettflertall. Om det blir nyvalg, kan kanskje stridens kjerne håpe på enda større oppslutning fra velgere som er utmattet av kaos og krangel.

Alvoret i situasjonen begynner til fulle å synke inn, men de mislykkete forhandlingene mellom de rødgrønne og sentrum viser at partiene fortsatt ikke er villig til å ta konsekvensene. De må tenke nytt. Og det er vanskelig når det strømmer ondt blod i korridorene i Riksdagen.

Talmannen Andreas Norlén, som er fra Moderaterna, kan komme til å peke på Annie Lööf, som gjorde et godt valg og har hatt en nøkkelrolle i valgets etterspill. Men nettopp fordi hun har sondert og mislyktes, er det mindre sannsynlig enn for noen uker sida at hun blir overraskelsen mange spådde.

Da er det tilbake til Ulf Kristersson som allerede har begynt å kaste store saftige kjøttstykker til sentrum for at de lettere skal kunne svelge ydmykelsen ved å måtte godta SD. Eller Stefan Löfven kan ta siste stikk hvis Kristersson mislykkes igjen.

Det omtales som et sjakkspill. Hvite og svarte brikker. Fordel Löfven siden han kan ende med det siste forsøket før trusselen om nyvalg blir utløst.

Det var enkelte av mine lesere som med all grunn, ertet meg litt fordi jeg i to kommentarer før valget endte med å motsi meg selv, eller helgardering som det heter i tipping: Derfor kan Löfven feire jul i Rosenbad, skrev jeg i den ene, derfor må han flytte ut, skrev jeg i den andre.

Heldigvis for oss bladfyker pleier ikke historiens kladdeark trykkes i samme avis som det gjorde denne gangen, første lørdag i september, med en kommentar i Magasinet og en annen på side tre i papiravisa, begge signert undertegnede.

Men usikkerheten har holdt seg, det skal jeg ha.

Tre måneder seinere er det fortsatt helt uvisst hvem som feirer jul i Sveriges berømte statsministerbolig. Jeg tør ikke tippe igjen før det blåses i fløyta.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.