Se til Sverige

KLIMA: 20 prosent klimakutt - svenskene kan. Kan vi?

NORGE SKAL REDUSERE utslippet av klimagasser med 20 prosent innen 2020, erklærte miljøvernministeren i forrige uke. Det er det samme målet som EU allerede har satt seg. Sverige er på vei til å nå dette målet, men her i Norge står vi overfor tre hovedutfordringer: 1) I 2020 vil det fortsatt være store utslipp fra norsk sokkel. 2) En stor og voksende andel av utslippene kommer fra veisektoren. 3) Våre valg av energiløsninger har stor betydning for framtidige utslipp.

I NORGE ER DET en kombinasjon av sterke økonomiske drivkrefter og politiske interesser som har gitt den sterke økningen i klimagassutslippene. I klimapolitikken tar vi ofte den forventede utslippsutviklingen som gitt. Vi glemmer fort beslutningene, rammebetingelsene og investeringsprogrammene som øker utslippene. Ofte er de beste klimatiltakene det vi lar være å gjøre. Hvis også Norge skal nå 20 prosent-målet er det nødvendig med klimavirkemidler som dekker alle målgrupper og utslippskilder.

HOVEDFORSKJELLEN mellom Norge og Sveriges klimagassutslipp skyldes for en stor grad at utvinning av våre store forekomster av olje og gass står for en fjerdedel av de norske utslippene i 2004. Veksten av utslippene fra oljeutvinning er nesten doblet siden 1990 og bidrar, sammen med veksten i veitrafikken, til den sterke veksten. I 2020 vil utslippene fra sokkelen på rundt 10 millioner tonn CO2 fremdeles være betydelig. Dette tilsvarer en vekst ca 30 prosent fra olje- og gassutvinningen fra 1990 til 2020. Det er derfor vanskelig å se for seg en reduksjon på 20 prosent av Norges totale utslipp uten en omfattende elektrifisering av sokkelen med kraft fra land.

SVERIGE BLIR OGSÅ trukket fram som et foregangsland når det gjelder klimatiltak innen transportsektoren, slik som bruk av biodrivstoff og trengselskatt i Stockholm. Disse tiltakene vil gi større reduksjoner på lengre sikt. CO2-avgiften er noe høyere i Sverige enn i Norge, men det kan ikke alene forklare at utslippene fra veitrafikken har økt med 28 prosent siden 1990, mot kun 10 prosent i Sverige. Denne forskjellen skyldes hovedsakelig at den svenske bilparken har et betydelig lavere drivstofforbruk enn i 1990 og at introduksjon av biodrivstoff har bidratt til noe lavere vekst de siste 2-3 årene. Dette viser at det må kraftige virkemidler til for å snu trenden mot en stadig utslippsvekst.

MENS OVER HALVPARTEN av Norges befolkning bor i enebolig og fyrer med el, er boligstrukturen i Sverige annerledes. Med større grad av kommunale boliger og bedre tilrettelegging for vannbårne varmesystem har en storstilt omlegging fra olje til særlig bioenergi og jordvarme for oppvarmingsformål blitt mulig. I Sverige har full CO2-avgift og gunstige skatteregler bidratt til å kutte forbruket av olje til oppvarming med over 25 TWh. Det tilsvarer en reduksjon i CO2-utslippene på ca. 7 millioner tonn.Den norske klimadebatten har i årevis vært sentrert omkring gasskraft og CO2-håndtering. CO2-håndtering vil derimot ikke redusere dagens utslipp av klimagasser. Det er kanskje først og fremst her norske politikere kan lære av Sverige. Et ønske om å redusere avhengigheten av fossile brensler har ført til at svenskene har satset tungt på fornybar bioenergi til oppvarming. Satsingen har både frigitt elektrisitet til andre formål og gitt resultater som monner også i Kyoto-perioden (2008-12). Til forskjell har Norge et uttalt mål om å øke bruken av naturgass.

SVERIGE HAR HATT betydelig større fokus på lokal klimapolitikk. De har innsett at det kommunale nivået er sentralt for å nå statlige og globale mål. Begge land har satt av betydelige ressurser til tiltak som skal fremme energi- og klimatiltak på lokalnivå, men strategiene er fremmet på ulike måter. Sverige har etablert et lokalt klimainvesteringsprogram (Klimp). Klimp kan best sammenlignes med det norske Enova energifond, som primært er et virkemiddel for energisektoren for å redusere elektrisitetsforbruket og øke produksjonen av fornybar strøm. Klimp er ikke rettet utelukkende mot energisektoren, men går på tvers av forskjellige sektorer for å oppfylle nasjonale klimamål. Gjennom Klimp gis kommunene sterke incitamenter for å utrede og sette i gang med en lokal klimapolitikk. Dette har så langt ført til en utslippsreduksjon på 2 millioner tonn CO2. Men Enovas energifond har ikke definert noe mål om reduserte utslipp av klimagasser. Enova er bedt om å telle kWh, mens Klimp teller tonn CO2. Et minstekrav vil være å innlemme klimagassreduksjon som et likeverdig kriterium for å innvilge prosjektstøtte fra Enovas energifond.SFTs forslag om forbud mot deponering av nedbrytbart avfall fra 2009 vil kunne redusere utslippene av metangass betydelig, men Sverige har allerede kuttet 29 prosent av disse utslippene.

I SVERIGE HAR KOMMUNENE vist at de kan spille en sentral rolle, men den svenske suksessen skyldes i særlig grad et tydelig svensk politisk lederskap. De svenske miljøavgiftene er økt, mens andre skatter og avgifter er redusert, og det er tatt andre nødvendige institusjonelle og politiske grep. Siden 1990 har Sverige kuttet sine utslipp av klimagasser med 7 prosent. Norge har samtidig økt med 9 prosent. Norge og Sverige har valgt ulike styringsmodeller: Klimp utgjør et forsøk på å styre lokal klimapolitikk gjennom å bygge opp lokale nettverk med kommunene i sentrum, mens Enova-modellen er en mer markedsorientert modell der prosjekter tildeles etter søknad. Dette er således en kontrast mellom en modell der staten med overlegg forsøker å styre gjennom tilrettelegging for offentlig/private horisontale nettverk og en mer sentralistisk markedsorientert modell der staten fordeler midler direkte til private etter fastlagte regler. Hvilken modell som er mest effektiv er ennå usikkert.

SVERIGE ER ET GODT EKSEMPEL på at en aktiv klimapolitikk med et bevisst valg av virkemidler og strategier, har gitt gode resultater, særlig innen oppvarming av boliger og andre bygninger. Det er ikke sikkert at en svensk modell vil gi bedre resultater i Norge. Det er likevel mye inspirasjon og erfaringer å hente hos svenskene - ikke minst på klimaområdet.Vi må legge bedre til rette for at kommunene kan sette i gang en lokal klimapolitikk og et norsk miljøinvesteringsprogram (à la Klimp) kan sette i gang mange gode lokale klimaprosjekter. Et konkret forslag som finansminister Kristin Halvorsen bør vurdere, er forslaget fra Oslo, Akershus og Buskerud om at en andel av CO2- og elektrisitetsavgiftene ikke går til statskassen, men i stedet settes av til et regionalt klimafond, som kommunene selv disponerer.