TUNISIAS VEI:  «Kvartetten» hedret med Nobels Fredspris i Oslo rådhus. Det har vært en enestående og vanskelig overgang fra et autoritært regime til demokrati, som ennå er svært sårbart. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
TUNISIAS VEI: «Kvartetten» hedret med Nobels Fredspris i Oslo rådhus. Det har vært en enestående og vanskelig overgang fra et autoritært regime til demokrati, som ennå er svært sårbart. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

- Se til Tunisia!

En arabisk vei til demokrati var det som ble hedret med Nobels fredspris og forklart under seremonien i Oslo rådhus.

Kommentar

Tunisias vei til demokrati og rettsstat er langt mer enestående, oppsiktsvekkende og vanskelig enn de fleste har innsett. De som ønsker å forstå den, kan begynne med å lese talene til Nobelkomiteens leder, Kaci Kullmann Five, og de fire medlemmene i Kvartetten fra tildelingsseremonien.

Tunisia er landet hvor lederne for fagbevegelsen, næringslivet, advokatene og menneskerettighetsforkjemperne måtte redde demokratiet fra de folkevalgte. Det er et demokratisk tankekors når folkets demokratisk valgte representanter nesten driver demokratiet i døden fordi de ikke klarer å enes om folkets felles beste og leder sitt land mot en alles kamp mot alle, det vil si borgerkrig.

I et folkestyre er de folkevalgte valgt nettopp for å mekle mellom samfunnets ulike grupper. Men når de folkevalgte ikke kan forlikes, når de i stedet samler hver sine grupper av stridbare tilhengere med knyttede never utenfor forsamlingshuset, hva da?

Tunisias lykke var å ha et forholdsvis sterkt og levende sivilt samfunn av organisasjoner, fremst blant dem fagbevegelsen UGTT, med mer enn en halv million medlemmer blant landets 11 millioner innbyggere. UGTT fikk med seg næringslivets hovedorganisasjon UTICA, menneskerettighetsligaen  LTDH og advokatforeninga ONAT, og sammen dannet de Kvartetten for Nasjonal Dialog. På hver sine vis hadde de erfaring med forhandlinger og dialog. Det skjedde i 2013, mens faren for en borgerkrig var overhengende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvartetten ba rett og slett de folkevalgte om å ta til vettet og forklarte hva som sto på spill. Jasmin-revolusjonen fra 2011 kunne mislykkes, martyrene kunne ha dødd forgjeves. Stygt sagt opptrådte de nesten som de folkevalgtes formyndere. I alle fall klarte de å lære de folkevalgte forhandlingskultur.

Etter en masse strev og mange tilbakeslag klarte Kvartetten å samle de ikke mindre enn 21 politiske partiene i den grunnlovsgivende forsamlinga, som var valgt i 2011, til forhandlingsbordet. Der satt de under overoppsyn fra Kvartetten.

Til slutt underskrev de et «veikart» fra Kvartetten. Den sittende regjeringa av tre partier måtte gå av og overlate makta til uavhengige teknokrater så snart arbeidet med en ny grunnlov var ferdig. Grunnlovsforsamlinga fikk en frist å sluttføre arbeidet. En uavhengig kommisjon skulle forberede valg av president og parlament høsten 2014.

Det var sannelig ikke lite. Og utfallet er oppsiktsvekkende.

- 26. januar 2014 ble Tunisias nye grunnlov vedtatt. Den regnes som den mest egalitære og demokratiske i den arabiske verden, sa Nobelkomiteens leder i sin tale.

- De som hevder at islam ikke lar seg forene med demokrati eller at islamske og sekulære partier ikke kan samarbeide til fellesskapets beste, kan se til Tunisia, sa Kullmann Five litt seinere.
Hun roste også kvinnenes rolle i revolusjonen og Grunnlovens likestilling mellom menn og kvinner.

- Hvis det er noen som fortsatt tviler på at det er mulig å få til dette i muslimske og arabiske land, la dem se til Tunisia, anbefalte hun.

Som både feminist og verdikonservativ måtte Kullmann Five ha med seg et passende råd fra Edmund Burke: La revolusjonen være opphavet til en samfunnsorden, ikke en yngleplass for framtidige revolusjoner. Hun minnet om at Tunisia fikk sin nye grunnlov i 2014, mens Norge feiret 200 år med sin grunnlov fra 1814, som da var revolusjonær. Hun håper tunisierne om 200 år kan se tilbake og hedre de grunnleggende fedrene og mødrene som lagde deres grunnlov. Revolusjoner er, naturligvis, best i fortid for verdikonservative.

Prisvinnerne Houcine Abassi fra fagbevegelsen, Mohamed Fadhel Mahfoudh fra advokatforeninga, Abdessatar Ben Moussa fra menneskerettsligaen og Ouided Bouchamaoui fra næringslivet viste hvor samkjørte de nå er ved å holde hver sin firedel av takketalen. De fortalte hvor vanskelig dette har vært, motstanden de møtte, tilbakeslagene og krisene, i et land hvor vilkårene for et demokrati er dårlige, så vel historisk sett etter et diktatur, sosioøkonomisk sett med fattigdom og stor arbeidsledighet og hvor en demokratisk politisk kultur ikke har fått utvikle seg.

- Men vi ga ikke opp håpet, sa advokaten Mahfoudh, om da de sto midt oppe i overveldende vansker underveis.

Og Tunisia er langt fra i mål. Fagforeningslederen Abassi minte om revolusjonens slagord: «Folket vil ha rett til verdighet!» og «Folket vil ha rett til arbeid!». Begge deler gjenstår i det fattige landet. I dette fikk han støtte fra næringslivets øverste leder:

- Det er vår plikt å jobbe for å bringe verdige levevilkår til alle tunisiere og få bukt med fattigdom og ulikhet som finnes mellom ulike deler av folket, lovte Bouchamaoui.

I Tunisia oppfattes årets fredspris, etter kommentarene der å dømme, som en ære til hele nasjonen, enten man er sekulær eller muslim, konservativ, liberal eller sosialist. Og Kvartetten er med på å dele æren:

- Denne prisen er ikke bare til ære for oss, den er også til ære for alle politiske aktører i Tunisia som har satt landets interesser foran sine egne, smale partiinteresser. Den hyller også tunisiske kvinner og unge mennesker som sto opp mot diskriminering og utestenging, og som med fare for sine liv forsvarte sine rettigheter, sin rett til frihet, verdighet og et anstendig liv, sa Abassi.

Tunisia er det eneste landet som har klart å høste fruktene fra «den arabiske våren», og vanskelig var det. Vilkårene for å klare det samme ligger ikke til rette i andre arabiske land, men om mulig vil gjerne Kvartetten og Tunisia være et forbilde for andre. Da må imidlertid resten av verden være med på fjerne de grunnleggende årsakene til flokene i Midtøsten.

- I dag har vi behov for å fjerne årsakene til stridighetene i hele verden. Fremst blant dem er det palestinske spørsmålet. Og vi må tillate det palestinske folket å få retten til å bestemme sin skjebne på jorda og grunnlegge sin uavhengige stat, sa Abassi, og høstet klappsalver i Oslo rådhus.

Kanskje var den tunisiske sangeren Emel Mathlouthi høydepunktet i den politiske kulturen i hovedstadens rådhus da hun framførte det som er Jasmin-revolusjonens egen sang, «Kelmti Horra» eller «Mitt ord er fritt». (Her fritt oversatt fra tunisisk arabisk gjennom fransk:)

    Jeg er de som er fri og ikke frykter
    Jeg er de hemmelighetene som aldri dør
    Jeg er stemmene til de som står imot
    Jeg er fri og mitt ord er fritt

Hennes ord, sunget i Oslo, når opplagt fram gjennom fjernsyn og internettet til hele Tunisia, hvor hun jo er velkjent, men nok også til mange opprørske i de andre arabiske landene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook