Sefarad

Den evige jøde i fargesterk «fakta»-fortelling.

BOK: «De vil komme og hente deg, men du vet ikke når,» sier en av skikkelsene i den prisbelønte spanske forfatteren Molinas «Sefarad». Tittelen henspiller på de spanske jødene som ble utvist fra landet på 1500-tallet.

Boka handler nettopp om mennesker på flukt. Det kompositoriske senteret er forfatteren selv, som henvender seg til sin kone, et du eller et vi, med et «det kan hende deg».

Her refererer forfatteren til mennesker han møter, litteratur han leser og reiser han foretar. Som forbi grensebyen Port Bou, der Walter Benjamin tok livet sitt. Eller også et tilfeldig kjøp av Arthur Koestlers selvbiografi, der han skriver om kommunistpampen Munzenberg, som i 1940 ble funnet hengt i en skog i Tyskland.

Molina vender stadig tilbake til en brevutveksling mellom Franz Kafka og hans elskerinne, og ser for seg Kierkegaard som evig landsforvist i sin hjemby. Men vi møter også ukjente skjebner, den aldrende kvinnen som forsvarer Stalin eller «de levende døde» i dagens Madrid: narkomane, transvestitter.

Hovedvekten ligger likevel på «den evige jøde» og holocaust. Men hvordan fortelle en historie som har vært fortalt så mange ganger før? Molina velger å holde seg til rene fakta og da med et spark til den såkalt biografiske roman; «man blir bare ugiddelig og motfallen av å dikte opp ting, nedverdige seg til en forfalskning som unektelig vil være spekket med litteratur».

Stilistisk er Molina en naturbegavelse, med billedrike assosiative detaljer og en heseblesende flyt, drevet av forfatterens desperate vilje til å pode inn i oss disse ekstreme skjebnene. Likevel er boka som helhet litt for tilfeldig sammensatt. Med til dels tvungne overganger og forsøksvis personlige refleksjoner som bare virker forstyrrende på de mange enkeltfortellingene som (selvsagt) gjør inntrykk.