STATSRÅD: Blir du mer motivert for å lære norsk og bidra i samfunnet hvis kone og barn er 500 mil unna? spør Audun Lysbakken Sylvi Listhaug. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet.
STATSRÅD: Blir du mer motivert for å lære norsk og bidra i samfunnet hvis kone og barn er 500 mil unna? spør Audun Lysbakken Sylvi Listhaug. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet.Vis mer

Segregeringssministeren

Sylvi Listhaugs innstrammingsforslag er «tøffe» på papiret, men de er en håpløs vei til bedre integrering. Nå må Stortinget tvinge regjeringen til å satse på det som virker.

Meninger

Blir du bedre integrert i det norske samfunnet av å ha livet på vent, og aldri få vite hvor framtiden din ligger? Blir du mer motivert for å lære norsk og bidra i samfunnet hvis kone og barn er 500 mil unna?

Denne uken la innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug fram forslagene hun håper vil gjøre norsk asylpolitikk til strengest i klassen i Europa. Målet hennes er å hindre radikalisering og parallellsamfunn i Norge. Hun tror knallharde vilkår for varig opphold og familiegjenforening vil hindre segregering.

Men veien til bedre integrering, og mindre forskjeller mellom «oss» og «dem», går ikke ved å behandle flyktninger og asylsøkere på en helt annen måte enn vi ville behandlet hverandre. Å sitte passiv på mottak, uten et godt tilbud om norskopplæring (som regjeringen har kuttet i), uten barnehageplass for barna dine (som regjeringen ikke vil gi), i årelang venting på et sted å bo (fordi regjeringen ikke vil endre bosettingsordningen), gir ikke god integrering. Å måtte vente i årevis på å se din nærmeste familie igjen skaper ikke integrering, det skaper bare håpløshet.Dette har også en rekke faginstanser pekt på i sine høringssvar til Sylvi Listhaugs forslag. Men det gjør ikke inntrykk på statsråden. Veien til bedre integrering går gjennom Europas strengeste asylpolitikk. Dermed basta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men uansett om Norge fører Frps eller SVs asylpolitikk, er virkeligheten at Norge har tatt imot, og vil ta imot, tusenvis av flyktninger og asylsøkere med rett til beskyttelse. Og de skal leve og vokse opp her hos oss. Uansett.Så hvorfor gjør vi ikke mer for å sikre god integrering? Hvis vi ikke lykkes, vil også vi kunne få parallellsamfunn slik vi har sett i andre europeiske land. Derfor står vi ved et veiskille. Dagens passive integreringspolitikk og Listhaugs innstramminger vil føre til isolasjon, passivitet og fattigdom: En oppskrift på segregering.
Stortinget må velge en annen vei.

Seks veier til bedre integrering
Hva kan stortingsflertallet gjøre i stedet? Jo, vi kan satse på det vi vet virker.

Hvis målet er et Norge fritt for parallellsamfunn, er ikke det vi trenger «tøffe» hastetiltak eller hardere retorikk. Det vi trenger er den kjedelige, saktevirkende hverdagspolitikken. Det handler om språkopplæring, utdanning, arbeid, likestilling, byutvikling og en mer bevisst tros- og livssynspolitikk.

Det starter med språket. Behersker du ikke norsk, er du sjanseløs i det norske samfunnet. God språkopplæring er første steg til god integrering. SV foreslår at Stortinget bevilger en språkmilliard. Den skal brukes på bedre norskopplæring, som sikrer mindre grupper og mer tilpasset undervisning, blant annet gjennom flere løp som kombinerer praksis, fagbrev og språkopplæring. Asylbarn skal ha rett til barnehageplass. Da lærer de norsk, og bedrer radikalt forutsetningene for å lykkes på skolen.En milliard er mye penger, men alternativet — tusenvis av innbyggere som ikke kan norsk og dermed ikke får deltatt fullt ut i samfunnet — er mye mer kostbart.

Torbjørn Røe Isaksen fikk nylig utarbeidet et regnestykke som viser hvor mye det vil koste det norske samfunnet om vi ikke gir asylbarna en skikkelig utdanning. Bare for de 7 000 mindreårige som kom i fjor, vil prislappen bli på 27 milliarder kroner. Dette er i realiteten et Sylvi Listhaug-regnskap, det viser hvor dyrt hennes passive integreringspolitikk kan koste oss.

Minoritetsungdom er overrepresentert i begge ender av det norske utdanningssystemet. Flere begynner på høyere utdanning enn i ungdomsgenerasjonen for øvrig, men uproporsjonalt mange faller også fra før de har fullført videregående. Å skape en mer inkluderende skole er kanskje det aller viktigste for å bekjempe segregering. Opptakssystemer med rent karakterbasert opptak, som i Oslo, er en driver for mer segregering fordi det vokser fram A- og B-skoler der mange ressurssvake elever, ofte med innvandrerbakgrunn, ender på de samme skolene.

Utdanning øker sjansen for arbeid, og det er neste steg. Vi må kombinere en storstilt satsing på utdanning og kvalifisering med et oppgjør med diskrimineringen som holder kvalifiserte mennesker med minoritetsnavn ute av jobb.

Det er på tide å blåse støv av et de viktigste forslagene fra Kaldheim-utvalget, ledet av høyremannen Osmund Kaldheim. Det foreslo en tiårig nasjonal ekstrainnsats for arbeid til innvandrerbefolkningen, med vekt på arbeidsmarkedstiltak som er tilpasset innvandreres behov og har gode resultater. Jobbsjansen er et godt eksempel på et program som kunne styrkes vesentlig gjennom en slik satsingsperiode. I Jobbsjansen får mange hjemmeværende minoritetskvinner mulighet til å prøve seg i arbeidslivet for første gang.

Samtidig må vi sørge for at fattigdomsfeller som bidrar til å holde kvinner hjemme, fjernes. Da må vi ikke bare avskaffe kontanstøtten, men velge universelle velferdsordninger framfor tiltak som inntektsgradering i barnehager. Slike ordninger gjør at det lønner seg mindre å gå ut i jobb for mødre. Hvis vi i stedet senker maksprisen i barnehagen og øker barnetrygden kan vi redusere fattigdommen blant barnefamiliene uten å svekke insentivene til å velge arbeid. Også på dette området svekker dessverre de borgerliges politikk integreringen.

Skal vi unngå parallellsamfunn av den typen vi finner i andre europeiske land må vi aldri tillate at en eneste bydel eller nabolag får en for stor konsentrasjon av sosiale problemer eller overlates til forslumming og forfall. Derfor må byutvikling få en viktigere rolle i integreringspolitikken.

Groruddalssatsingen har vist at potensialet områdeløft er stort. I en områdesatsing kan midler til opprustning av nærmiljø og infrastruktur kombineres med sosiale tiltak som billigere barnehager og SFO, og støtte til lokal kultur og frivillighet. Slik oppnår vi både å gjøre hverdagen bedre for dem som bor i underpriviligerte områder, og å gjøre disse bydelene mer attraktive også for middelklassen. Områdesatsing er derfor en svært målrettet måte å bekjempe segregering på, og bør være et nasjonalt ansvar. Vi trenger en storstilt nasjonal satsing på områdeløft i flere byer og alle bydeler som trenger det, ikke et eneste nabolag skal overlates til forfall og isolasjon.

En mer bevisst tros- og livssynspolitikk

Den viktigste veien til bedre integrering går gjennom sosiale og strukturelle tiltak knyttet til arbeid, språk og utdanning. Men økonomien avgjør ikke alt. Kulturelle og religiøse praksiser spiller en rolle. Vi kan ikke la religion bli en sfære som unndras de kravene vi stiller til samfunnet for øvrig, for eksempel når det gjelder likestilling eller rettsstatsverdier.

Det er derfor grunn til å se kritisk på finansieringssystemene for tros- og livssynssamfunn, og gjøre det vi kan for at religiøse autoriteter har større forankring i norsk virkelighet. Det kan ikke være automatikk i at trossamfunn som isolerer sine medlemmer fra samfunnet for øvrig skal subsidieres av staten. Det er forskjell på religionsfrihet og subsidiert undertrykking.

I SVs arbeidsprogram er det foreslått at det bør utvikles en nordisk offentlig imamutdanning på norske læresteder i dialog med muslimske miljøer. Jeg mener dette er riktig vei å gå.Jeg er optimist. Norge kan bli landet som viser at en flerkulturell velferdsstat ikke bare er mulig, men den beste samfunnsmodellen for framtiden. Nok en gang kan den nordiske modellen bli til inspirasjon for andre land, denne gangen ved å vise at det går an å kombinere innvandring og lav økonomisk ulikhet.

Skal vi lykkes med det, må Stortinget sette Listhaug på plass.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook