SKILLER BYEN I TO:  De er opptatt av ganske trivielle spørsmål i rikmannsgettoen, skriver Mehlen, som bodde i Holmenkollen en del av oppveksten. Torbjørn Grønning
SKILLER BYEN I TO: De er opptatt av ganske trivielle spørsmål i rikmannsgettoen, skriver Mehlen, som bodde i Holmenkollen en del av oppveksten. Torbjørn GrønningVis mer

Segway eller sosialisme?

I klassen min var det elever som ikke fikk lov til å dra lenger øst enn Oslo City. Jeg begynte å ane hva som ligger i uttrykket «det er forskjell på folk».

Meninger

Da jeg meldte meg inn i Unge Høyre bodde jeg på Holmenkollen og gikk på privatskole. Jeg var interessert i politikk, og Unge Høyre var det naturlige, forventede valget.

Etter en tid oppdaget jeg at de er opptatt av ganske trivielle spørsmål i rikmannsgettoen. I skoledebattene løftet de fram saker som billigere bensin, lavere aldersgrense på alkohol og den evinnelige motstanden mot sidemålsundervisning. Slike saker har kanskje en umiddelbar appell hos mange, men de dreier seg ikke akkurat om å forandre verden.

FØLG DEBATTEN VIDERE PÅ TWITTER OG FACEBOOK

I klassen min var det elever som ikke fikk lov til å dra lenger øst enn Oslo City. Jeg begynte å ane hva som egentlig ligger i uttrykket «det er forskjell på folk». Jeg begynte å stille spørsmål. Hvorfor snakker ingen om at dagens ungdom har store problemer med å skaffe seg en rimelig bolig? Hvorfor er ikke flere politikere opptatt av at 100 000 norske barn og unge lever under fattigdomsgrensa? Hvordan kan det ha seg at fritidsklubbene legges ned i et forrykende tempo som om det er «business as usual?» Hvorfor aksepterer vi at topplederne i staten får millionlønn mens hjelpepleierne, barnehagetantene og renovasjonsarbeiderne er lavlønte?

Noe av det mest påfallende med norsk politikk er hvor konsensuspreget den er. De to angivelige motpolene i norsk politikk, Ap og Høyre, er på mange områder de likeste partiene. Det ene partiet setter i gang en reform, som for eksempel avregulering av boligmarkedet, og så følger det andre lydig opp. Vi lever i et samfunn der Margaret Thatchers doktrine, «There is no alternative,» blir tatt på største alvor. Å sette spørsmålstegn ved kapitalismen blir avfeid som ekstremt eller passé. Men i virkeligheten er det jo kapitalismen som er ekstrem.

De økonomiske forskjellene i Norge er på sitt høyeste siden 1930-tallet. I løpet av de åtte årene med rødgrønn regjering fikk Norge 100 nye milliardærer. Lederlønningene fortsatte å skyte i været og antallet fattige barn økte. I takt med dette ser vi framveksten av et nytt løsarbeidersamfunn. Jobber som tidligere var preget av ordnede forhold blir nå blir satt ut til useriøse bemanningsbyråer som utnytter sårbarheten som følger av å ikke ha en fast jobb.

Sammenliknet med dette, framstår bensinpriser, og legalisering av segway som avledningsmanøvre. Noen må stille spørsmålet om det kanskje er systemet som er problemet og reise debatten om hva vi kan gjøre annerledes.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook