Seier for leserne?

TIRSDAG 26. APRIL fortalte moderniseringsministeren og kulturministeren at de har fulgt bokhandlerne og forleggerne i spørsmålet om hvor lang fastprisperioden skal være. Fastprisperioden varer da utgivelsesåret pluss fire måneder. Spørsmålet er om dette egentlig er en seier for leserne?

Fastprisen er et litteraturpolitisk virkemiddel som skal sørge for bredde og mangfold i norsk litteratur, blant annet ved at forlagenes utgivelsespolitikk ikke smalner fordi det er mye mer lønnsomt for bokhandlerne å satse på store stabler av få, men billige titler på bekostning av bredde. Den faste bokprisen skal med andre ord sørge for at den litteraturen som utkommer på norsk skal være tilgjengelig for så mange som mulig. Av en eller annen grunn har allikevel fastprisen krympet for hver bransjeforhandling. Hver gang det forhandles, kortes fastprisperioden enda litt mer ned, selv om alle er skjønt enige om at fastprisen er avhengig av en viss varighet for at den skal virke slik det er meningen at den skal.

FRA 1.MAI får vi ikke bare en mye kortere fastprisperiode. Alle salgskanaler har også mulighet til å gi direkte kunderabatt på opptil 12, 5% på de bøkene de måtte ønske. Bøkene som kan selges i store volumer, såkalte bestselgere, kommer til å bli billigere. De fleste titlene vil imidlertid ikke bli utsatt for rabatter. De beholder sin nåværende pris eller prisen går opp. Er det en seier? Hvordan er det i lesernes interesse? Vi innfører virkemidler som fremmer salg av litt litteratur i store volumer, men erfaringer fra andre land viser at dette ikke opprettholder og utvikler en mangfoldig litteratur slik de aller fleste lesere og nasjoner ønsker å ha. Vi har en regjering som vil at forleggere og bokhandlere skal konkurrere om billigst mulige bøker for forbrukerne. Som om bøker er en ordinær vare. Som om man bare kan kjøpe en amerikansk thriller om Dag Solstads siste roman ikke har den prisen markedet forlanger. Kan ikke Herbjørg Wassmo levere til konkurransedyktige priser, så kan noen andre gjøre det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det skjønnlitterære språket er et språk som er annerledes enn språket i stortingsdokumenter og aviser. Skjønnlitteraturen framstiller sider ved livet som ikke kan framstilles i andre medier. Den er en erkjennelse av virkeligheten, et samspill mellom forfatteren i forkant og leseren i etterkant, hvor utfallet aldri er gitt. Iblant kaller en det skjønnlitterære språket et motspråk fordi det ikke er et maktspråk. Fordi det ikke er maktens språk, men representerer det mangfoldige og sammensatte. Litteraturen kan godt være brutal, vondere og mer ubehagelig en noen avisartikkel. Skjønnlitteratur kan være smerte eller skjønnhet, men den forholder seg alltid til livet, mer direkte enn andre massemedier fordi de forholder seg til slagstall og ratinger.

I 1979 INNFØRTE franskmennene fripris på bøker. Friprisen funket imidlertid ikke for franskmennene. Den ivaretok ikke litteraturpolitiske mål som mangfoldighet og tilgjengelighet, den opprettholdt ikke bokhandlernettverket slik franskmennene ønsket. I 1981 innførte franskmennene en fastprislov som sørger for at alle bøker har fastpris i utgivelsesåret og i det påfølgende kalenderåret. Akkurat slik det var i Norge fram til 1. mai. Sannsynligvis har vi i Norge nøyaktig de samme ønskene om å opprettholde en sterk litteratur på nasjonalspråket som en har i kulturnasjonen Frankrike. Sannsynligvis har vi nøyaktig de samme kravene til bredde og tilgjengelighet som de har. Men vi innbiller oss at vi med våre fem millioner innbyggere, kan klare det de med sine 60 millioner ikke kan klare, nemlig å liberalisere bokmarkedet og fremdeles opprettholde en mangfoldig litteratur tilgjengelig for alle.

Selvfølgelig er vi glade for at begge ministrene understreket at de store endringene som litteraturfeltet nå utsettes for, skal evalueres, og at man ønsker å komme raskt i gang med en slik evaluering. Nordmenn er ikke dårligere enn franskmenn, så dersom en ikke oppnår bredde, mangfold, kvalitet og tilgjengelighet gjennom en liberalisering av et bokmarked, så kan vi gjøre som dem: Vi endrer politikk.