MIN KULTURKAMP: Dette tolkes ofte feilaktig som et rent høyrefenomen, skriver Aslak Nore. I kveld møter han Dagbladets John Olav Egeland til debatt under litteraturfestivalen på Lillehammer.Foto: Frank Karlsen
MIN KULTURKAMP: Dette tolkes ofte feilaktig som et rent høyrefenomen, skriver Aslak Nore. I kveld møter han Dagbladets John Olav Egeland til debatt under litteraturfestivalen på Lillehammer.Foto: Frank KarlsenVis mer

Seier med bismak

Kulturkampen i Norge er vunnet. Nå starter kampen mot høyrepopulismens misbruk av seieren.

For en tid tilbake var jeg på besøk hos noen kurdiske kamerater i nordøstlige Syria, nær grensen til Tyrkia og Irak. Venstreorienterte kurdiske aktivister her er i dag særlig undertrykt av det totalitære regimet i Damaskus. De er underlagt forfølgelse, vilkårlig arrestasjoner og kan ikke forlate området. Da vi forlot byen Qamishli, ble jeg gjort oppmerksom på et fenomen jeg bare vagt var klar over. Rundt byen lå en rekke bosetninger, bebodd av arabiske settlere, som trakasserte andre innbyggere og forsynte seg av den beste jorden. Dessuten, hvisket mine guider, var det et velkjent faktum at bosetningene i Øst-Syria fungerte som oppmarsjsted og sikker sone for irakiske terrorgrupper.

Synet av de arabiske settlerne, mange inspirert av wahabistisk islam i klesveien, fikk meg til å tenke: Var det ikke tilsvarende grep Saddam Hussein hadde brukt for å sikre sunnimuslimsk arabisk kontroll over etnisk mangfoldige områder i Nord-Irak, som byen Kirkuk? Var ikke bosetninger et politisk grep med røtter både i Det Gamle Testamentet og islams tidlige ekspansjon?

Da jeg et par uker seinere kom til de okkuperte palestinske områdene, var ikke mitt syn på andre bosettere - de israelske - vesentlig endret. Før som da mente jeg at deres annektering av Vestbredden var den største feilen Israel gjorde etter Seksdagerskrigen, og et stort hinder for en varig fredsløsning. Men observasjonene forsterket en mistanke jeg hadde hatt ved hvert eneste besøk i Midtøsten - at billig moralisme måtte erstattes av realpolitisk tenkning, at det fantes en virkelighet hinsides den norske medier gjengav.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og jeg tror dette poenget har relevans også når man skal oppsummere det siste års «kulturkamp», et begrep i stor grad assosiert med Asle Toje, men også undertegnede og en hel andre. I motsetning til flere av dem, synes jeg «kulturkamp» er en nokså dekkende betegnelse. For det pågår i høy grad en kamp, om definisjonsmakt i akademia og norsk offentlighet, og den har tiltatt i styrke det siste året.

Den norske kulturkampen er beslektet med de amerikanske «science wars» på 1990-tallet, en kamp knyttet til den amerikanske fysikeren Alan Sokals navn. I tidsskriftet Social Text publiserte han i 1996 artikkelen «Transgressing the Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity», der han med postmoderne sjargong hevdet at kvantefysikk var språklig konstruert. Eller? Det viste seg imidlertid at artikkelen var en spøk, av Sokal selv tørt beskrevet som en «fysikers eksperiment med kulturstudier».

«The Sokal Hoax» var høydepunktet i en opphetet debatt mellom dem i amerikansk akademia som mente at det finnes vitenskapelige kjensgjerninger, og dem som mener at «språket konstruerer virkeligheten». Parallellen til oppstyret rundt tv-programmet «Hjernevask» er ikke vanskelig å se. Men også andre stridsspørsmål det siste året - som angrepene på kriminologifaget, oppgjøret med multikulturalistisk ideologi og debatten om demografi - kan leses i forlengelsen av denne kampen.

Kulturkampen tolkes ofte - feilaktig - som et rent høyrefenomen. Heller enn å være noen fremmedfiendtlig høyredreining av dansk type, handler en meningsfull kulturkamp her om det motsatte: Å skape forklaringsmangfold eller gjøre det norsk samfunnsforskning og maktlojale medier ikke lenger makter - se Norge og vår særegne kultur utenfra.

For konspiratorikere: Asle Toje, «Hjernevask»-researcher Ole-Martin Ihle og jeg hadde Fulbright-stipend i USA samme år. Og uten å tillegge oss noe felles ideologisk program (Toje er, i motsetning til oss andre, Frp-er), tror jeg det finnes et fellestrekk i Tojes realpolitiske analyser, evolusjonspsykologien i «Hjernevask» eller min egen dyrking av amerikansk innvandringspolitikk.

Stikkordet er impulser utenfra. Etter å ha reist rundt i verden noen år, satt jeg med en akutt følelse av at mye av den offentlige debatten i Norge var blitt et ekkokammer for mennesker som tenkte likt, og der moralisme skygget for innsikt. Hvorfor hadde ikke den biologiske vending gjort sitt inntog i bred norsk debatt? Hvorfor avfeide nordmenn amerikansk integreringspolitikk med et hånflir? Og hvorfor insisterte vi på at seleksjon og topping i barnefotballen var «gamle myter», når land som rundspilte oss brukte slike metoder?

Raskt slo det meg at dette skyldtes en arv fra sannhetsforvalterne i 68-generasjonen, holdt oppe av dem selv og etterfølgerne i media og akademia. De hadde lært oss at mennesker var et resultat av miljø og ikke arv. De hadde tatt til orde for konfliktråd og gruppearbeid i stedet for fengsel og disiplin i skolen. De var for innvandring og syntes samtidig synd på innvandrere, uten å forstå at var det noe som nettopp ikke tjente integreringen, så var det paternalistisk umyndiggjøring.

Dersom jeg har gitt et lite bidrag til å bryte ned denne dogmatiske ideologien, er ingenting bedre. Når slike sannheter utfordres, hører vi advarslene om at kulturkampen «slipper løs krefter» i samfunnet. Å skrive om for eksempel innvandrerkriminalitet eller islamisme, slik går argumentet, vil drive et uvitende folk rett i Siv Jensens favn. Ikke bare er dette venstrepaternalisme av verste sort. Etter min mening vil elitistisk tåkelegging av reelle problemer skape langt større grobunn for høyrepopulisme enn noen kulturkamp.

Jeg er likevel ikke mer naiv enn at jeg ser at oppgjøret med 68-ernes verdensbilde kan gi ammunisjon til høyrepopulister av ymse slag. Både Ole-Martin Ihle og jeg har fått ubehagelige nattlige telefoner fra rasehygienikere. Frps Sylvi Listhaug var raskt på pletten etter «Hjernevask» og angrep det venstrevridde innholdet i norske lærebøker.

Da er det et paradoks at hennes moderparti har begynt å flørte med Tea Party-bevegelsen og andre elementer på ytre høyrefløy i amerikansk politikk - og den amerikanske kulturkampen. Er det noe som kjennetegner Glenn Beck, Sarah Palin og andre, er det nettopp at argumenter erstattes av insinuering og mistenkeliggjøring, at sannheten må underkastes ideologi, denne gang ytre høyres.

Moderate kulturkjempere har et ansvar for å bekjempe dette. Det trenger heller ikke bli slik. Både evolusjonspsykologien og multikulturalismekritikken har en solid humanisme som premiss - at vi mennesker har langt mer til felles enn det er som skiller oss.

For en tid tilbake fremmet den Jerusalem-baserte skribenten Karin Abraham et forslag om «Hjernevask» fra Midtøsten. Jeg tror det er en god idé. I likhet med originalen handler dette ikke om ensidig kampanjejournalistikk, men å vise argumenter og standpunkter som er eller inntil nylig var lite kjente i Norge: Arv betyr mer enn det vi har innsett. Bo-settere kan også være arabere. Verden er ikke alltid slik den ser ut fra Norge. Dersom kulturkampen får folk til å tenke over det, har vi kommet et godt stykke videre.