OPERA: Hvem skulle trodd at en fjorten år gammel fotballkamp kunne egne seg som utgangspunkt for en teaterforestilling?
Så er det ikke snakk om en hvilken som helst fotballkamp. Eller en hvilken som helst teaterforestilling.
«Norge-Brasil» skårer stort på den gamle tesen om at alle elsker en underdog. Den som ligger under kan bare komme seg en vei - og det er opp.
Kulturarv La oss huske et tidspunkt som har gått inn i den norske sportshistorien. Marseille, sankthansaften 1998: Norge møter Brasil.
Første omgang var målløs. I andre omgang tok Brasil ledelsen, men med mindre enn ti minutter igjen av kampen utlignet Tore André Flo.
Skåringsøyeblikket ble fulgt av flere, like minneverdige øyeblikk: Øyeblikket da samme Flo ble holdt i trøya så den sto ut som et seil. Protestene mot dommeren. Og så, straffesparket, en Kjetil Rekdal i gule sko, to minutter før slutt: Ballen satt i krysset. Og Norge var sikret plass i åttendedelsfinalen i VM. (Jada. Det var ikke mer enn åttendedelsfinalen det var snakk om.)
Kampen har gått inn i den særnorske minneboka, sammen med folkefesten etterpå. Noen kaller det «det stolteste øyeblikket i norsk idrettshistorie», «en thriller».
Artikkelen fortsetter under annonsen
Folk husker hvor de var, hvem de var sammen med, hvordan de reagerte. Kan vi kalle det «en del av vår felles kulturarv»?
Are Kalvøs «Norge-Brasil» forsøker i alle fall å overbevise oss om det. Her forandrer kampen liv, både for fotballspillere og forballpublikummere, til det bedre og det verre.
Parodisk «Norge-Brasil» forsyner seg like fritt av fotballens spenningsmomenter som av operaens. Det Norske Teatret kaller det en opera - en fotballopera.
Vi kan vel så gjerne kalle det en operaparodi - og definere begrepet både som en parodi i operaform og en parodi på opera (med ariatekster som «Eg trur eg dør, eg dør og dør og dør og dør» og «tragedieeeeeeeee»).
Musikken følger operaens struktur, og har lånt fra norsk folkemusikk og brasiliansk samba der det passer.
Ariene er mange (og lange). De danner bakgrunn for fysisk utagerende skuespill som uten musikk til ville ligget nærmere endimensjonal farse enn flerdimensjonal komedie.
Stilisert framstilles Rekdal («iskald som en fisk», Niklas Gundersen), Tore André Flo (til forveksling lik oksen Ferdinand, Audun Sandem) og Drillo (en geografinerd i støvler og med vondt i ryggen, spilt av Per Schaanning).
Best i andre omgang Dansen løfter helhetsinntrykket. Ikke siden Jo Strømgrens «A Dance Tribute to the Art of Football» er sporten blitt framstilt så grasiøst.
Jonas Digeruds koreografi strekker, forlenger og forstørrrer fotballens finesser. Her framføres løping, spark, headinger, hopp, demping og triksing, skudd og tapte baller i langsom, elegant slow motion.
Supporternes teater - heiingen, fortvilelsen, engasjementet, hevingen av glass og den rituelle gleden ved en skåring - føyes sammen med fotballspillernes teater, i myke, velkomponerte overganger.
Tekstlig er gjentagelsen Are Kalvøs viktigste skåringsstrategi. Tro mot operaformen med sine repeterende melodilinjer gjentas også tekstens melodilinjer - vitser og signaturfraser som egentlig ikke er vitser, men som blir det, nettopp fordi de repeteres.
Hadde det vært rom for flere vittigheter? Absolutt, teksten kunne vært langt tettere, men samtidig: Forestillingen fungerer slik den er.
«Norge-Brasil» er en skamløst publikumsfriende sjangerkollisjon som, i likhet med kampen den har sitt navn fra, blir mer og mer engasjerende dess nærmere vi kommer slutten.
