Seieren følger andres faner

Arbeiderbevegelsen er svekket og rådvill. Skal sosialdemokratiet overleve som en sentral politisk kraft, må det ta makt over de store endringsprosessene i vår tid, skriver John O. Egeland.

SVEKKET: Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre som hovedtaler under 1.mai arrangementet på Youngstorget i Oslo. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
SVEKKET: Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre som hovedtaler under 1.mai arrangementet på Youngstorget i Oslo. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer
Meninger

Ingen annen politisk bevegelse har endret menneskenes liv og vilkår mer grunnleggende og langsiktig enn sosialdemokratiet. Siden gjennombruddet tidlig på 1900-tallet, har arbeiderbevegelsen levert «solskinn og brød og ånd» til alle, som det heter i et dikt av Nordahl Grieg. Nå er denne politiske urkraften svekket over hele Europa, i noen land slått ut. Sosialdemokratiet sliter med overgangen fra industrisamfunnet til en virkelighet som preges av nye drivkrefter og konflikter. Mange mennesker føler uro eller frykt for framtida, og de får ikke troverdige svar eller alternativer fra det partiet de før stolte på.

Dette er utgangspunktet for boka «Sosialdemokrati i en krisetid», skrevet av journalisten Halvor Finess Tretvoll. Han har gått grundig til verks og krysset Europa for å forstå krisen, og hvordan sosialdemokratiet må fornye seg for å overleve. Her er noen av funnene:

· Den lyttende rollen er svekket. I Norge vet ikke Arbeiderpartiet lenger hva som beveger seg på grasrota. Partiet har mistet kontakten med folks problemer, lengsler og drømmer. Det er en svikt som på lengre sikt kan snu det politiske landskapet. Frp tok innvandringen, Sp lever høyt på konfliktlinjen i sentrum/periferi.

· I stedet for å se framover, er Ap opptatt av hva det har skapt og verne om det. Den historiske motsetningen mellom arbeid og kapital er ikke borte, men det har kommet til nye dimensjoner og motsetninger. Stikkord: Globalisering, ny teknologi, innvandring, nye økonomiske forskjeller, kulturelle og religiøse spenninger, et mer ustabilt verdenssystem. Her mangler sosialdemokratiet tydelige grep.

Ifølge Finess Tretvoll virker det som om sosialdemokratiets hovedspor er forlatt. Altså menneskenes kontroll over egne liv og kreftene som påvirker disse, mer frihet for den enkelte og en rettferdig fordeling av makt, posisjoner og risiko. Det kan ha sammenheng med at mange av de nye konfliktene går tvers gjennom sosialdemokratiet. Og at hundre års trening i klassekompromisser og pragmatiske løsninger har spist opp evnen til fornyelse. Forenklet peker Finess Tretvoll på fire punkter som kan endre bevegelsens skjebne:

· Ta makten tilbake fra alle de kjente og anonyme kreftene som slår inn i så mange menneskers liv.

· Fjerne risiko ved omstillinger (skifte av jobb og bosted, videreutdanning osv.)

· Ta styring over de store transformasjonsprosessene.

· Etablere en tydelig og konkret sosialdemokratisk identitetspolitikk som kommer i tillegg til interessepolitikken.

Halvor Finess Tretvoll har levert en verdifull analyse i en tid der det pågår et kappløp om hvilke politiske verdier og ideer som skal prege framtida. Samtidig må det tilføyes at utfordringene ikke er eksklusive for sosialdemokratiet. De store transformasjonene inneholder spørsmål alle partier og politiske retninger må forholde seg til. Men uten fornyelser i arbeiderbevegelsen er det mindre sannsynlig at det blir mulig å temme utviklingen og gi den en retning som gagner flest mulig. Uten en levende venstreside risikerer vi demokratisk ubalanse og skjørhet.

Kartlegging av problemene, faglig kunnskap og strategisk analyse er sentrale verktøy når det skal skapes ny politikk. Den virkelig store utfordringen er å omdanne analysen til en helhetlig politisk fortelling som også er konkret på hvilke samfunnsendringer som er nødvendige. Her tårner spørsmålene seg opp.

Hvordan skal vi endre fordelingen av verdiskapningen når automatisering, robotisering og kunstig intelligens overtar store deler av arbeidet? Hvordan skal vi skape et nytt folkelig fellesskap på tvers av nye sosiale og kulturelle skiller? Hva gjør vi med den nasjonale identiteten i en globalisert verden? Hvordan inkluderer vi dem som ikke har den kompetansen som vil bli etterspurt i framtida? Vil det finnes personlig frihet og integritet når både statlige og private aktører pulveriserer personvernet? Hvordan erstatter vi uro, sinne og utestengelse med politikk som gir nytt og realistisk håp?

Slike spørsmål må besvares, og det haster. Den mest synlige trusselen i dag er den voksende, nasjonalistiske høyrepopulismen. Disse kreftene livnærer seg på en uro som ofte er høyst berettiget. Den farligste trusselen er likevel økonomiske makthavere som i stor grad kontrollerer utvikling og bruk av ny teknologi. For første gang i historien har slike eiere og foretak muligheter for en effektiv informasjonskontroll. Det gjelder også autoritære eller totalitære stater.

«Seiren følger våre faner» heter en gammel arbeidersang som skal få rødt blod til å bruse. Det begynner å bli farlig lenge siden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.