Seierherren

Livet hans er som en historiebok. Fra vårt sosialdemokratiske eventyrland. Tormod Hermansen (58) er askeladden som endte opp med to kongeriker.

Han er litt konge, ikke sant? Jo. For selv om Tormod Hermansen kommer for seint til våre strengt oppmålte og hardt tilkjempede 45 minutter, stresser han ikke. Så langt der ifra. I stedet for å begynne intervjuet, bevilger han prompte noen minutter for seg selv. Hilser uten blikkontakt, uten å stoppe, og skrider inn på møterommet i Telenors Bergens-avdeling. I blådressen sin. Alltid denne blådressen.

GJENNOM GLASSRUTA ser jeg ham gjennomgå sine private ritualer. Først: jakka av og opp med skjorteermene. Så: fram med brillene, for siden å pusse dem lenge, lenge, med det rutete lommetørkleet sitt. Deretter grer han håret. Omhyggelig. Alt skjer så grenseløst omhyggelig. Han setter seg og tar en matbit som han øyeblikket etter blander med kaffe i munnen. På bondemanns vis. Lener seg tilbake. Ser ut i løse lufta. Legger fram et blankt, hvitt papir på bordet. Deretter kommer lommetørkleet fram igjen. Han tørker hendene. Veksler noen ord med sekretæren om tidspunkter og barnebarnet Erling på ett år, som bor i Bergen. En mild bamselatter fyller rommet. Han koseprater med sekretæren. Det gammelmannsaktige tørkleet er framme for tredje gang. Og endelig er den 100 kilos kolossen av tettpakket grunnfjell og norgeshistorie klar. Dørene åpnes.

- Jeg vil spørre deg om livet ditt, tiår for tiår fram til i dag. Høres det greit ut?

- Nei.

- Nei?

- Du får prate du, så ser vi åssen det går, sier han med sin karakteristiske, noe saktmodige og lett lespende stemme.

1940-ÅRA: Solveig Hermansen føder en gutt på Elverum, bare noen dager etter krigsutbruddet. Til tross for streng ordre fra tyskerne om å holde seg på sykehuset, rømmer hun med Tormod på armen. Familien på fem finner ly på den fattigslige plassen Kistestua i Botne, like ved Holmestrand. Under krigen blir faren Roger Hermansen flere ganger internert av tyskerne.

- Min far var borte under hele krigen. Men han snakket aldri noe om det som hadde skjedd. Han var ikke den typen, far, sier Tormod Hermansen, som åpenbart har arvet denne egenskapen.

- Det var smått stell hjemme hos oss, rent materielt, i disse åra. Det var trangt. Hele familien sov og levde på ett rom, stort sett.

Historien forteller at tre barn sov i samme seng. Dessuten fortelles det at brødrene Robert og Tormod jobbet hardt for føda. Allerede da. En bonde skal visst nok ha truet med at de ikke ville få betaling hvis de ikke jobbet skikkelig.

- Vi satte poteter, lukte, var med på høyonna, tok opp kålrot og hjalp til med tresking. Men vi synes ikke dette var noe problem. Vi var vel litt kje' noen ganger. Men alle hadde det jo sånn.

- Beintøft?

- Først og fremst var det en rik oppvekst. Rik på flotte mennesker og opplevelser.

1950-ÅRA: Faren jobber som fabrikkarbeider og fagforeningsmann på Nordisk Aluminium, seinere Hydro Aluminium i Holmestrand. Parallelt hogger han tømmer som han bygger hus til familien med. Velstandsøkningen har begynt. De flytter inn i Våleveien 35 i 1951. Men Tormod har problemer på skolen.

- Det gikk greit på skolen, men jeg sleit med stammingen. Og det ble bare verre.

- Du ble sendt på spesialskole?

- Ja. Det var på Halmrast, som var statens spesialskole for barn med talevansker. Og det var et veldig fint år. Jeg følte ikke at jeg var blitt sendt bort, eller sånt noe. Jeg syntes det var spennende å komme meg ut på egen hånd. Dessuten fikk jeg kontroll på stammingen.

- Det ryktes at du likte veldig godt å konkurrere?

- Miljøet var røft. Du var ikke med hvis du ikke tok de utfordringene som kom.

En gang brakk Tormod armen i hoppbakken. Broren hans bannet på at Tormod ikke torde å hoppe en gang til, med brukket arm. Men Tormod tok fart. Og ramlet enda en gang.

- Det var veldig klart hva gutter skulle gjøre. Vi skulle være tøffe, aldri gi oss. Men igjen: Det var ikke noe spesielt. Det var sånn for alle.

Hermansen sier dette, igjen og igjen: Det var likt for alle. Likhetstanken sitter som en refleks i ham. Derfor skulle man aldri skryte. En nabokone fra den gang forteller at hun ikke fikk se på karakterene til Tormod, da han virkelig hadde fått sving på skolegangen.

- Hva er galt med å vise fram sine egne prestasjoner?

Telekongen bare ser på meg. Svarer ikke. Som for å si: Sånn er det bare. Basta. Dette er et av særtrekkene ved Hermansen-slekta, og den direkte årsak til at de ble kalt «svartskjørt» på folkemunne -  at det aldri var noe «fint» over dem.

- Du meldte deg inn i Arbeiderpartiet som 16-åring?

- Det var på realskolen, ja. Politikk hadde alltid interessert meg. Jeg var sosialdemokrat av legning. Arbeiderpartiet mobiliserte hele folket. Kommunistene var bare humørløse.

- Skulle du bli industriarbeider du også, som faren din?

- Nei. Foreldrene mine sa bare én ting: Utdannelse.

- Begynte du tidlig med damer?

- Definitivt ikke.

1960-ÅRA: Tormod studerer sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo. Tar eksamen i 1964 med toppkarakter. Skoletaperen er blitt skolevinner.

- Hvorfor valgte du sosialøkonomi?

- Jeg ville først ta historie, men skjønte at jeg da ville ende opp som lærer. Og det sto for meg som en dyster framtid. Jeg vurderte medisin, kunne kommet inn der, men så ble det sos.øk. på grunn av politikken og den praktiske samfunnsnytten.

En lovende løperkarriere tok brått slutt i 1964. Tormod hadde vært på landslaget i friidrett og hadde bronse fra norgesmesterskapet på 1500-meter. Men:

- Jeg var midt inne i et løp i Trondheim, da det plutselig slo meg hvor meningsløst dette var å drive med. Jeg var skadd i kneet og hadde utviklet helt andre interesser. Derfor løp jeg bare rett i garderoben. Og kom aldri tilbake på banen.

Den nye interessen het Maria. De giftet seg året etter. Om kona sier Hermansen:

- Vi har det kjempefint fortsatt. Helt topp. Vi kom fra lik bakgrunn. Det er alltid er fordel. Hun var psykiatrisk sykepleier i 12 år. Men hun slet seg helt ut på det. Hun var blant annet rektor på Statens spesialskole for psykiatrisk sykepleie. Til slutt orket hun ikke mer. Derfor har hun egnet seg mer og mer til å male. Det er hennes store interesse. Hun har alltid ønsket det. Og vår yngste datter er jo kunstner. Billedkunstner. Så hun pushet nok også på, for at mor skulle ta sjansen. Det er vi veldig glade for i dag.

Mellom 1967 og 1970 jobbet Hermansen for FN i Genève. Familien var med. To av døtrene hadde allerede kommet til verden. De to studerer i dag henholdsvis sosiologi og juss.

Selv om Hermansen befant seg i hjertet av Europa da ungdomsopprøret kom, ble han aldri noen 68-er, verken på hjemmebane eller politisk.

- Kona mi har vært enestående dyktig og barna har vært greie. Det gjorde jobbingen min mulig. Dessuten har jeg aldri hatt sans for den type ekstremiteter som hippiebevegelsen representerte. Jeg liker å være grå, jeg.

1970-ÅRA: I fire år prøver han seg som universitetslektor i Bergen. Uten særlig hell, ifølge ham selv.

- Jeg var ikke noen god lærer. Og studentene var opptatt av helt andre ting enn å høre på meg. Dessuten hadde jo m-l-bevegelsen svaret på alt fra før av. Og veldig mange studenter tenkte i de baner akkurat da.

Derfor sa han ja takk, da forespørselen kom, om han ville begynne i Sosialdepartementet.

- Jeg tenkte det måtte være bedre å bli en middels byråkrat enn en elendig lærer.

- Du kan for skams skyld ikke kalle deg en middels byråkrat?

- Jeg hadde vel en intuitiv følelse av at embetsverket var et sted hvor jeg kunne gjøre en bra jobb.

Sier mannen som har vært underdirektør og ekspedisjonssjef i Sosialdepartementet, statssekretær i Finansdepartementet, departementsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet og finansråd i Finansdepartementet. 15 år ble det i byråkratiets tjeneste. Ikke noe middels ved det. Men for vår grå eminense er beskjedenhet en dyd. Og han holder seg til dydene. Blant annet har har forsøkt å følge sin fars enkle livsfilosofi: Først tenker du deg om, så bestemmer du deg, og så gjennomfører du det. Og akkurat gjennomføringen av sine tanker ble Hermansens store prosjekt i det neste tiåret.

1980-ÅRA: Tiåret begynte med høyrebølgen og sluttet med bankkrisen. Alle roper og skriker at Hermansen er Norges mektigste mann. Selv gjennomfører han det grepet han lenge hadde visst var nødvendig, for å fornye landets økonomi. Ved Hermansen-utvalgets innstilling i 1987 var strategen i sitt ess.

- Helt siden tida som lektor ved Handelshøyskolen hadde jeg tenkt at planøkonomien måtte endres.

Jeg var nok en av de første som skjønte det der. Vi skapte tanken om statsbedriftene, som måtte frigjøre seg fra fullstendig statlig eierskap.

Amen.

1990-ÅRA: Hermansens ideologi gjennomføres. Alle de gamle store statsbedriftene tilpasses markedet etter Hermansens modell: NSB, El-verket, Televerket, Posten og så videre og så videre. Selv synes han ikke det er så mye å snakke om.

- For meg er dette en helt naturlig utvikling. Helt fra Gerhardsen. Ikke noe hokuspokus. Det måtte skje. Det skjedde.

Og som vi vet, skjedde det noe mer også. Etter tre forsøk fikk denne askeladden endelig gjennomført sin nyeste tanke: Ideen om storfusjoner som bolverk mot et stadig mer aggressivt internasjonalt marked.

Resten av historien kjenner vi. Husmannsgutten blir konserndirektør for 50000 arbeidere og får en årslønn på ca 5 mill.

- Det har aldri vært pengene som har drevet meg, sier mannen med stålblikket og stålbrillene og stålbarten.

Og slik gikk det til at Hermansen gikk fra å være en Hvermansen til bare å bli Hermansen.

Eller som han selv sier det:

- Noen er heldige, mens andre er mindre heldige.

- Du mener sjøl at du har vært heldig?

- Det er en måte å si det på.