NEIDRONNINGA: Anne Enger Lahnstein dagen etter EU-valget.Foto;Johnny Syversen / SCANPIX
NEIDRONNINGA: Anne Enger Lahnstein dagen etter EU-valget.Foto;Johnny Syversen / SCANPIXVis mer

Seierherrenes historie

50 års vellykket EU-motstand pakket sammen til et praktverk. En politisk minnebok for folk som er interessert i politikk og historie.

Kommentar

I forbindelse med at det denne uka er 20 år siden den siste folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU, gir Samlaget ut et rikt illustrert verk om den norske motstanden gjennom over 50 år. Det er et trivelig gjensyn i tekst og bilder fra den nære historie og fra en politisk tid da det kokte i mange sinn.

«Folket sa nei» er den sannferdige tittelen på boka. Dag Seierstad, SV-er og EU-motstander gjennom et langt liv, er forfatteren. Få kan mer om EU og norske medlemskapsdebatter enn ham.

Mens mye er skrevet om folkeavstemningen i 1972, er det få bøker om EU-kampen i 1994. Seierherrene har ikke skrevet sin historie før nå. Nei til EU-leder, Heming Olaussen, sier i forordet at det sier en del om maktforholdene i Norge. For makteliten var som kjent dundrende for norsk EU-medlemskap. Regjeringen Brundtland var for. LO-ledelsen var for. NHO var for. De fleste norske avisredaktører var for.

Regjeringen og EU-tilhengere hadde dessuten i åra før folkeavstemningen i 1994 lagt opp en vinnerstrategi. Først skulle Stortinget ta stilling til norsk deltakelse i EØS. Så kunne kampen om norsk EU-medlemskap settes i gang.

«I debatten om EØS-avtalen hamnar EU-motstandarar lett i «fella til Gro»: at vi i 1991 og 1992 ikkje kunne diskutere EU-medlemskap fordi det var EØS som sto på dagsordenen. Og at vi i 1993 og 1994 ikkje kunne diskutere EØS, fordi det var EU-medlemskapen som sto på dagsorden», skriver Seierstad.

Alt før EØS-avtalen var i boks hadde EU-landene vedtatt Maastricht-traktaten som innebar at det europeiske fellesmarkedet (EF) ble utvidet til en europeisk union (EU). Plutselig var spørsmålet om Norge skulle få politisk innflytelse og ikke bare være en del av EUs indre marked.

Nei-sida var dessuten splittet. Den rommet både EØS-tilhengere og EØS-motstandere.

Men det var også splittelse på ja-sida, i regjeringspartiet og i fagbevegelsen. Ap måtte godta at motstanderne dannet «Sosialdemokrater mot EU» (SME). Og den overbeviste EU-tilhengeren, daværende LO-leder Yngve Hågensen, måtte godta at et flertall på den ekstraordinære LO-kongressen stemte nei til norsk EU-medlemskap.

Boka har med det meste. Her får alle viktige EU-motstandere hederlig omtale. Fra neigeneralen Kristen Nygaard, til tegnerne Hans Normann Dahl og Pål Hansen som laget «Ikke dytt nytt». Her ser vi bildere av Brundtland og Anne Enger i i bister sluttdebatt. Her er svart-hvit motstand fra 1961 og 1972 og fargerike bilder fra 1994. Ikke minst forteller boka om et politisk engasjement som dessverre er historie.