Seierherrenes historie

UTEN EN TRÅD: I sin kritikk av Fredrik Wandrups forsvar for Jens Bjørneboes bok «Uten en tråd», skriver Erling Sandmo at Wandrup «ikke skjønner hva det vil si å historisere sitt emne» (Dagbladet 8.11.). «Historisering» betyr å studere fortiden på dens egne premisser, skriver Sandmo. Man må derfor sjekke kildene. I dette tilfellet skal dette ha vært «en enkel og snusfornuftig jobb»: Svaret på spørsmålet om hvorvidt Bjørneboes bok var «utuktig» eller ikke, kan nemlig leses rett ut av kildematerialet: «Høyesterett avgjorde at boken var utuktig, og dermed var den faktisk det.»Jeg går ut fra at dette er formuleringer som faller i smak i mer enn én maktbastion.

DET PRINSIPIELT interessante spørsmålet er imidlertid hvordan Sandmo - i egenskap av «historiserende» historiker - kan begrunne den tolkningen han foretar («og dermed var den faktisk det»). For det er ikke tilstrekkelig å «sjekke kildene». De - eller rettere: noen av dem - må først velges ut, deretter må de selvsagt tolkes. Det framgår av innlegget at tolkeren har klare subjektive oppfatninger av Bjørneboes bok: «...et helt konvensjonelt porno-susjett med et budskap som var flatt og reaksjonært selv i 1967».En leser kan derfor få en mistanke om at den påståtte «historiseringen» er blitt farget av historikerens egne, samtidige vurderinger. Kanskje er Sandmo i virkeligheten like «overhistorisk» som han anklager Wandrup for å være, bare med motsatt fortegn?