Seierherrer som hater demokrati

KL. 21 I KVELD skal høyrefløyen utropes til valgvinner i Israel. Få vet imidlertid at seierherrene i «Midtøstens eneste demokrati» består av tre interessegrupper som har sterke innvendinger mot hverandre, og bare et enda sterkere hat mot demokratiet forener dem. Den første som maktet å samle disse tre grupper, og slik skaffet seg regjeringsmakt, var superdemagogen Begin i 1977. Et kvart århundre senere har denne alliansen ført Israel til nesten-katastrofe på alle fronter. Neste periode ved makten skal brukes til å fortsette ødeleggelsesjobben.

De tre antidemokratiske grupperingene er de ultrareligiøse ortodokse, Ultranasjonalistene og de arabiske jødene. Deres hat mot demokratiet har forskjellige motiver, og må derfor forklares hver for seg.

Ortodokse: Israels ultrareligiøse jøder - de ortodokse - er et segregert samfunn, som lever frivillig i gettoer med sterkt preg av middelalder. I deres livsfilosofi stammer makten fra Gud, og praktiseres ved Guds representanter på jorden. Demokratiet strider mot de ortodokses grunnleggende livssyn, og er derfor deres mest truende fiende. Deres rigide makthierarki ledes av rabbinere og politikere på toppen av en undertrykkelsespyramide, og fortsetter gjennom lokale rabbinere helt ned til de private husholdningene. Kvinner har annenrangs status, og barn vokser opp fattige i et militærlignende regime. TV, sport, kino, disko og litteratur er «ødeleggende» for sjelen, og forbudt.

De ortodokse snakker jiddisch seg imellom, og anser den hebraisktalende jødiske staten som et brudd med den urgamle jødiske tro på at kun Guds Bud kan frelse jødene, og lede dem tilbake til landet som Gud i Bibelen lovet Abraham . Mens de forakter staten, lever de godt - og kynisk - av de sekulære skatteborgere. De fleste av de ortodokse er sosialklienter: mennene bruker sin tid på å studere religiøse tekster, hjemme steller kona ofte fem til ti barn.

Israel - og særlig Vestbredden - utgjør Bibelens hellige land, men for ortodokse jøder er den sekulære statens kontroll over disse områder et kjetteri. Enkelte ortodokse ledere har til og med uttrykt støtte til palestinernes krav på landet. Likevel har deres demokrati-hat ført dem til en politisk allianse med den foraktede statens mest ivrige forkjempere - ultranasjonalistene.

Ultranasjonalister: Israels ultranasjonalister består av flere grupper i samfunnet, det er derfor umulig å plassere dem under ett tak. Blant dem er både religiøse og sekulære, rike og fattige, nye innvandrere og veteranborgere. Noen er motivert av Det gamle testamentet, som de tolker som jødenes skjøte på landet. Andre er besatt av holocausttraumaet, og tar derfor eneretten til all verdens lidelse. Dette gir dem i egne øyne carte blanche til hvilke som helst overtredelser og grusomheter når jødiske rettigheter - i den bredeste forstand - skal beskyttes. Blant ultranasjonalistenes ledere finnes menneskerettighetsikonet Nathan Sjaranskij. Siden han slapp ut av sovjetisk fengsel og ble en israelsk politiker, er «menneskerettigheter» for ham kun jødiske rettigheter.

Mens Israels ultranasjonalister har sitt eget særpreg, kan deres hat mot demokratiet ganske enkelt beskrives som vanlig fascisme. Dette er et klassisk tilfelle av strid mellom statens premisser og rettighetene til individer, minoriteter og andre grupper som faller utenfor kollektivets narrativ. Alle Israels regjeringer - utgått enten fra Arbeiderpartiet eller Likud - har vært villige fanger av ultranasjonalistenes fascistiske agenda siden okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967. Resultatet er 200000 bosettere - fredens desidert største hindring.

BOSETTINGSEVENTYRET skjer på ingen måte med kun passivt samtykke fra regjeringen. I 30 år har bosettere fått fantastiske økonomiske insentiver for å flytte til luksusboliger de har betalt latterlige priser for. Der lever de med den høyeste livskvalitet i uberørt og vakker natur, ren luft, og ofte kun 15 minutter fra sentrale israelske byer. Bosettere nyter godt av spesielle økonomiske ytelser av milliardklasse, og får mye mer av den offentlige kaken enn andre israelere. I tillegg bruker Israel milliarder på infrastruktur og veier til settlements, samt gigantiske summer til den sikkerheten som disse ofte isolerte steder krever.

At okkupasjonen, bosettingen og den følgelige krigen mot palestinerne forkrøpler Israels økonomi, er et faktum alle er enige om. Periferibyene, med flere av Israels innvandrere fra arabiske land, lider mest av landets skjeve ressursdeling. Med høy ledighet og fattigdom kunne man vente at disse økonomiske ofrene skulle lede til kamp mot regjeringens bosettingspolitikk. Men i Israels absurde teater finner ultranasjonalistene bred og dyp støtte nettopp blant deres egne ofre - de arabiske jødene.

Arabiske jøder: Denne demokrati-hatende gruppen er vanskelig å diskutere, ikke minst fordi bare det å kalle dem «arabere» er uakseptabelt i Israel. Mens man kan snakke om arabiske muslimer og arabiske kristne, eller om norske jøder, er «arabiske jøder» et tabu. Jøder som kom til Israel fra arabiske land bærer med seg arabiske kulturelle og sosiale skikker, og ser til og med ut som arabere. De lever med et mindreverdighetskompleks vis-à-vis Israels grunnleggende europeiske jøder, som ikke har gjort noen hemmelighet av sitt nedsettende syn på sine primitive brødre.

Israel ble dannet av europeiske intellektuelle som kom med de moderne gemyttene, demokrati, liberalisme, pluralisme, frigjøring og sosialisme utviklet i Europa på slutten av 18-hundretallet. Da de arabiske jødene kom til landet i store tall etter landets krig mot araberne i 1948, kolliderte deres patriarkalske kultur og hierarkiske maktsystem med europeernes verdier. Hvor stor denne arabiske ballast egentlig er, kan vi lære fra følgende tankevekkende faktum: De 22 arabiske landene har aldri praktisert demokrati. De arabiske jødenes hat for demokratiet kan derfor betegnes som etnogeografisk.

Mens andre innvandrergrupper kom og integrerte seg med hell, klarte ikke Israels arabiske jøder å innhente elitene i det nye landet. 50 år senere er de fortsatt fattigere, med lavere utdanning, høyere kriminalitet og sterk bitterhet. Ikke minst plages de av den åpenbare rasisme fra de ortodokse, som kaller dem «frenk» - jiddisch ekvivalent til «nigger». På samme måten som tilsvarende sosioøkonomiske grupper i andre land, pleier Israels arabiske jøder å stemme for en «sterk mann». Den onde sirkeleffekten gjør at de alltid gir sin støtte til politiske partier som gjør det enda verre for dem, og som på denne kyniske måten sikrer seg disse taperes støtte lenge i fremtiden.

BESKRIVELSEN av Israels antidemokratiske allianse i denne artikkelen er selvfølgelig generaliserende og forenklet. Den gjør imidlertid rede for et paradoksalt mønster, hvor tre grupper med så kontrasterende interesser gang på gang samarbeider for å danne Israels høyreregjering. Heller ikke er grenselinjene mellom disse grupper alltid klare. Et eksempel er mannen som myrdet statsminister Rabin: en jemenittjøde og ivrig støtter av bosetterne, som tolket bokstavelig og med ukritisk lydighet rabbinernes religiøse dødsdom overfor Rabin pga. hans vilje til å forhandle med palestinerne om fred.

Det paradoksale ved denne antidemokratiske allianse er ikke bare at alliansepartnernes interesser skjærer så sterkt mot hverandre. Mer urovekkende er måten de bruker demokratiet - deres felles fiende - til å oppnå enda sterkere posisjoner, hvorfra de kan kjempe enda hardere mot det som er igjen av landets demokratiske system. De siste korrupsjonsskandalene i høyrepartiet Likud, der mafiabosser har kjøpt og plassert kandidater i forkant av valget, viser hvor langt de har kommet med jobben. Ironisk nok er denne forhastede «suksess» den eneste som kan ødelegge dagen for høyrefløyen, i og med at selve statsminister Sharon er mistenkt for bedrageri og bestikkelse. Med hans seier i dag tar Israel enda et sørgelig skritt mot integrering i et Midtøsten preget av diktatur, korrupsjon og krig.