Seig avskjed

Vente på noe godt.

KONSERT: Ulf Lundell påstår at han er på sin siste turné. Det skal vi ta med en klype Kjell Bækkelund-salt. Den svenske helten gir ut en tjukk roman og to-tre plater på tida det tar andre artister å gå en tur på Polet. Han vil vel aldri klare å la være å stå på scenen, å la være å gjøre noe som åpenbart fortsatt gir ham en slik glede.

Tar seg tid

Men om tvilen kommer tiltalte til gode og vi går med på at Lundell faktisk er på avskjedsturné, så er det med et opplegg midt imellom seigpining og inspirert nytenking.

Seigpining fordi det, som alltid med Lundell, tar lang tid fra han begynner til han slutter, uansett hva det er han skaper – bøker, låter eller plater. Eller konserter.

I går holdt han det gående i nesten tre timer, fra en rolig akustisk start med «En eld i kväll» til ekstranumre så seint at det innebar kollektivtransportmessige utfordringer for mye av publikum. Han vil kanskje ha det slik, og hans svært medgjørlige publikum godtar det relativt betingelsesløst, men det betyr også lange strekk i konserten som innbyr til søvn, toalettbesøk, barskråling og forefallen SMS-virksomhet. Det betyr at man må vente på noe godt i litt for stor grad, men også at man ikke venter forgjeves – Lundell tar sitt publikum på alvor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selvironisk

Han starter konserten alene på kassegitar, sittende. Han bruker snaut tre kvarter på en rolig start som også understreker at forfatteren Lundell ofte har overtaket på låtskriveren Lundell, mange ord over relativt få akkorder i litt for lange drag. Denne potensielle monotonien blir derimot tatt brodden av et litt overraskende besøk av standup-komikeren Lundell, særlig en serie selvironiske, men alvorsforankrede stikk i forkant av «Snön faller och vi med den», om midtlivskrise og tematiske klisjeer han har skrevet seg fast i opp gjennom åra. Publikum kjøper da også enhver vits med raus varme.

Den inspirerte nytenkingen er etter Dylan-modell. Lundells akustiske, men hardtrockende band hjelper han med å rekonstruere egen katalog, om ikke til det ugjenkjennelige så i hvert fall nok til at det hele iblant framstår som en småvrien Lundell-quiz. «Hon gör meg galen» for eksempel, høres innledningsvis ut som den er blitt utsatt for en Bjørn Eidsvåg-makeover, før den henter seg inn til noe i nærheten av sitt gamle jeg. Låtutvalget er bredt, men ikke umiddelbart folkekjært, bejaende på en siste-natt-med-gjengen-måte, men heller ikke definitiv eller uttømmende på noen måte. Det går an å turnere mer etter dette.

Spiller seg varm

Det tar en times tid fra bandet kommer på til flyten er på plass, men da holder han også marsjhøyden helt ut. I det disse siste ord skrives, lirer Uffe av seg en glødende og fin «Sanna», hans gjendiktning av Springsteens «4th of July, Asbury Park (Sandy)», som er en slik låt som denne akustiske fullbandssettingen av Lundell er skapt for. Tilbakelent, men med trøkk, kontrollert men intens. Og melankolsk slik kanskje bare snart 60-årige levemenn som stirrer hardt i bakspeilet kan oppleve den.

•Spiller i Grieghallen i Bergen i morgen.