Seig farse

Enkelte bra tilløp i ny norsk samtidskomedie, men drivet, de kvikke intrigene og det virtuose spillet mangler.

«Fløgstads komikk er ein spesiell norsk etterkommar av ein gammal europeisk tradisjon, den menippéiske satiren,» står det å lese i programmet til komedien «Evig varer lengst» på Det Norske Teatret. Okei - det er jo kjekt å vite, selv om det for så vidt hjelper lite når det som skjer på scenen gjennom to timer ikke er morsomt nok.

Sjangerøvelse

«Evig varer lengst» ble opprinnelig skrevet i 1996. Komedien kan ses som en slags sjangerøvelse på 1800-tallets franske salongkomedier, der yndlingstemaene var utroskap og sidesprang, dobbeltmoral og forvekslingsintriger. Fløgstads setting er en leilighet i Bjerregaards gate 13 i Oslo i dag. Temaene er de samme, men karakterene er hentet fra den norske samtida: bistandsarbeideren og læreren, karrierebyråkraten og utenriksministeren, filosof-fjellklatreren og den polske håndverkeren. De fleste noen kjempeegoister, selv om retorikken deres er pakket inn i det Fløgstad kaller «Oslofjord-humanismen».

Politikk og erotikk

Som samtidssatiriker og blottlegger av politisk hulhet og dobbeltmoral er Fløgstad ganske god, som komediesnekker heller slett. Til tross for at alle ingrediensene er her: forviklinger og misforståelser, elskerinner og ut og inn av dører. En del av replikkene er vittige, en del for plaprete og for sære i sine ordspill. Men hovedinnvendingen er at komedien, farse er vel en mer nøyaktig betegnelse, mangler nødvendig driv, spenning, bevegelse og intriger som kunne gitt handlingen fart og moro.

Catrine Telle har iscenesatt et ensemble der det tydeligste er at de mangler trening i farsespill. De overdådig lette og virtuose tolkningene uteblir. Best grep om figurene har Lasse Kolsrud som den lett narraktige bistandsarbeideren Harry Osen, og Per Schaanning som den fordrukne og særdeles livsvise Arne Næss-parodien Antti Perkelsen.

Det er enkelte teatralt fikst løste og artige scener her, som når Harry Osens kone Sara (Hildegunn Riise) henger og slenger utenfor fasaden i et rep, mens forvirringene innenfor stiger. Men heller ikke regien lykkes helt med balansegangen mellom satire og ellevill komikk.