Seig sirup

Det traurige stoffet smitter over på framstillingen.

Som barn ble Lena slått av sin mor. Faren holdt seg heller ikke tilbake. Nå er Lena 35 år og bor alene i en hybelleilighet i et av de mindre trendy strøkene på østkanten i Oslo.

Mamma er død, og pappa ringer av og til for å høre hvordan det står til med jenta hans, men mest av alt for å la sine egne bekymringer få verbalt utløp.

Ellers er det stort sett bare lillebroren og en innpåsliten nabo Lena har en viss kontakt med.

Ensom sjel

Lena er den ubestridte hovedpersonen i Plaus debutbok. For mange vil Plau være kjent fra Nationaltheatret der hun var skuespiller i 24 år. Men Lena står så fjernt fra de skrå bredder som tenkes kan. Skrått nedover er det imidlertid gått med henne. Ikke bare er hun en ensom sjel, hun er også uføretrygdet, lider av astma, barndomstraumer og als-kens andre mer eller mindre psykosomatiske lidelser.

Redd for å gå ut er hun også, og i så måte nesten like sosialt handikappet som Elling.

Å handle inn koster henne store overvinnelser, og problemene med å skaffe seg og innta føde opptar stor plass i boka. Men Lena har også sine drømmer som hun bl.a. gir utløp for ved å skrive brev til en vellykket kjendisjournalist. I det hele tatt er hun et tenkende menneske og ingen dumskalle. En viss porsjon galgenhumor har hun også. Og til slutt manner hun seg opp til en reise til Åsen på den andre siden av byen, åpenbart en av de lengste reisene hun har foretatt på lang tid.

Traurig

Formålet skal ikke røpes her. Men som leser blir du litt mildere stemt når det endelig tar til å skje noe.

For det er temmelig traurige greier Plau presenterer for oss. Her er godt med udelikate skildringer av oppkast og annet kroppslig ubehag. Her pines i det hele tatt Lenas sørgelige liv ut i minste detalj - med mange gjentakelser og trøstesløse longører.

Å velge seg en hovedperson som Lena er det selvsagt intet i veien med. Problemet er at det traurige stoffet også smitter over på framstillingen. I og for seg er det ingenting i veien med debutantens skriveferdigheter. Passasjevis svinger det til og med riktig godt. Men som helhet har «Søvnsankersken» blitt en omgang seig sirup der de gode tilløpene drukner i den materien Plau forsøker å løfte sin hovedperson opp av.