Seigpiningen av landbruket

WTO HAR ENDELIG

kommet frem til enighet om liberalisering av verdenshandelen med mat. Norges rolle har vært lite ærefull. Regjeringen har latt hensynet til norske bønder gå foran hensynet til norske forbrukere og matprodusenter i fattigere land, og vært en ivrig bremsekloss i forhandlingsprosessen. Som ventet er avtalen møtt med sterk kritikk av norske bondeorganisasjoner og deres politiske redskap, og av mesteparten av den globaliseringskritiske bevegelsen. I den siste kategorien er det særlig interessant å notere seg kritikken fra den resirkulerte kommunisten Aksel Nærstad. Hans forsøk på å representere den norske arbeiderklassen møtte relativt liten interesse blant arbeiderne. Som informasjonsansvarlig i Utviklingsfondet snakker han i dag med samme autoritet på vegne av en annen gruppe som heller ikke vet sitt eget beste, nemlig verdens fattige.

Det får ikke hjelpe at friere verdenshandel med mat har vært et hovedkrav fra fattige land, og at avtalen jevnt over er positivt mottatt i u-land. Det hjelper heller ikke at globaliseringskritikernes store håp, Brasils president Lula, har vært en av de sterkeste pådriverne for WTO-avtalen. Nærstad vet bedre, og som sannhetsvitner viser han til globaliseringsfiendtlige aktivistorganisasjoner verden over. I stor grad ledes disse organisasjonene av Nærstads åndsbrødre, selvoppnevnte forsvarere av «folkets sanne interesser», og gjerne med en klar ideologisk plattform av marxistisk eller nasjonal-sosialistisk type. Deres folkelige oppslutning er sterkt varierende, men generelt sett er det intet som tyder på at disse organisasjonene er mer representative for folket enn de respektive, stort sett demokratisk valgte regjeringer. En rekke store internasjonale meningsmålinger gjennomført bl.a. av Pew-senteret, GlobeScan og Ipsos-Reid viser at et flertall i de aller fleste u-land er positiv til globalisering og handelsliberalisering. Pew-undersøkelsen viser også stor tillit til NGO,er, men svært lav tillit til den globaliseringskritiske bevegelsen.

PROTEKSJONISTENE

prøver seg gjerne med at friere matvarehandel vil være umoralsk, siden det da blir mindre mat til overs for lokalt konsum i eksportlandet. Senterpartiets leder Aslaug Haga elsker dette argumentet, som bygger på myten om at økonomi og politikk dreier seg om fordeling av en gitt kake. Skal noe sendes ut av landet, betyr det at det blir mindre igjen til landets innbyggere. Omfattende forskning viser noe helt annet, nemlig at økt jordbrukseksport ikke går på bekostning av matproduksjon for det lokale markedet. Det er bl.a. konklusjonen i Verdensbankens Global Economic Prospects 2002. Også Verdens Matvareorganisasjon konkluderer i The State of Food Insecurity in the World 2003 med at deltagelse i internasjonal handel med mat fører til mindre sult, ikke mer. Grunnen er blant annet at denne eksporten skaffer valutainntekter som brukes til å betale for innsatsvarer i matproduksjonen.

En vellykket WTO-prosess innebærer tre tiltak. Redusert produksjonsstøtte i rike land vil føre til redusert produksjon. Eksportsubsidiene ville bli redusert eller eliminert. Disse to tiltakene vil bidra til høyere priser i verdensmarkedet. Dette vil i ulik grad slå ut i lokale matvarepriser, siden det tredje tiltaket innebærer redusert toll. I Norge vil prisene utvilsomt falle, mens de vil stige i mange u-land. Høyere priser vil slå positivt ut for en stor andel av verdens fattige, som er nettoselgere av mat. Bønder i fattige land vil også få incentiver til å øke sin produksjon, og dermed bidra til å reversere trenden der stadig flere u-land blir nettoimportører av mat. I så godt som alle fattige land er fattigdommen sterkere på landet, som er dominert av jordbruk, enn i byene. Bedre vilkår på landsbygda kan også bremse den store innflytningen til byene.

Bybefolkningen i en del u-land kan riktignok komme dårligere ut, men disse er som regel priviligerte i forhold til landsbybefolkningen. At en del u-land er skeptisk til matvareliberalisering må ses i lys av at den politisk mektige bybefolkningen kan komme til å tape.

DET KANSKJE STERKESTE

argumentet mot handelsliberaliseringen er at den ikke vil bedre eksportmulighetene for de aller fattigste landene. På kort sikt er dette riktig. Norge har fra 1. juli 2002 tollfritak for alle varer fra de 49 fattigste u-landene (MUL). Matimporten fra disse landene er likevel begrenset, hovedsakelig fordi de fleste av dem har lite eller intet å eksportere, i hvert fall som tilfredsstiller norske kvalitetskrav.

Radikal handelsliberalisering ville styrke MUL-landenes posisjon i forhold til rike land som da må redusere subsidieringen av eget landbruk og eksportsubsidiene. De ville også nyte godt av høyere priser i verdensmarkedet. Men de vil få en svekket stilling i eksportmarkedene i forhold til andre u-land, som oppnår de samme fordelene, men i tillegg også nedsatte tollsatser.

Blant økonomer er det mange som mener at tollpreferanser er et relativt ineffektivt system for u-hjelp. Det synes mer fornuftig å la alle u-land få markedsadgang, men heller kompensere de fattigste landene på andre måter. De fattigste eksporterer såpass lite at en slik kompensasjon vil være beskjeden i forhold til de fordelene litt mindre fattige land vil kunne oppnå.

DESSVERRE ER DET

lite som tyder på at redningen for de fattigste landene kan komme utenfra. Grunnen til at de har lite å eksportere er hovedsakelig at deres økonomi ikke fungere. Dette har igjen sammenheng med alt fra vanstyre, korrupsjon, mangel på rettstat, privat eiendomsrett og stabile økonomiske rammebetingelser til krig, borgerkrig og AIDS. Løsningen på disse landenes problemer ligger i høy grad lokalt, og det er godt forskningsbelegg for å påstå at uten politiske endringer som kommer nedenfra, vil verken u-hjelp eller frihandel kunne spille noen vesentlig rolle. Det Vesten kan stille opp med er først og fremst at dersom de fattigste landene faktisk får til vekst, så skal våre markeder være åpne for det de vil selge oss, også dersom reformene skulle være så vellykket at landet ikke lenger er blant de aller fattigste.

Dersom WTO faktisk lykkes med å liberalisere matvarehandelen vil det være bra for norske skattebetalere, forbrukere og for fiskerinæringen. Det vil også være bra for matvareeksporterende mellominntektsland, og for de fleste av verdens fattige. Norske bønder vil nok tape, litt avhengig av størrelsen på økningene i ikke handelsvridende subsidier. Det er kanskje på tide å innse at Norge ikke egner seg for matproduksjon i stor skala, og stoppe seigpiningen av landbruket? Er det virkelig så bra å bruke enda 50 år på jobben, istedenfor 10-15?