Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Seigt fra grøsserkonge

Besnærende, men innledningsvis nokså slapt om galskap, kunst og kjærlighet.

BOK: Det er lenge siden jeg har slitt så mye for å komme meg gjennom ei bok, som grøsserkongen Stephen Kings siste roman.

Innledningsvis er «Liseys historie» umåtelig seig materie. Så er den da heller ingen alminnelig King-roman.

Det er en 500 siders lang kjærlighetsberetning, om et par som til forveksling kan likne King og kona.

Hovedpersonen er middelaldrende Lisey. Hun er rik enke etter suksessforfatteren Scott Landon. To år etter hans død, blir hun oppsøkt av en professor som gjerne vil ha utlevert alt materialet Scott etterlot seg. Lisey nekter, noe som skal vise seg å være skjebnesvangert. Hun begynner selv å lete i Scotts etterlatenskaper, og boka kommer til å bli en «psykoanalytisk» reise i Scotts indre liv og barndom. Hendelsene der likner gotisk grøss, og er av godt gammelt King-merke.

Kunstnerisk biografi

King kommer inn på mange temaer i denne boka som vel også kan kalles en slags kunstnerisk biografi. Blant annet hvor farlig det er å få beundrere. Her er uttalte paralleller til John Lennons skjebne. Scott Landon ble nemlig skutt av en fan mange år tidligere, han overlevde så vidt og attentatmannen ble sendt på asyl. Lisey blir nå hjemsøkt av en liknende galning, som kaller Lisey Yoko, og som gjør at denne romanen også har mange krimelementer.

Et annet tema er det King selv i etterordet kaller «søstergreia». Her belyst gjennom Liseys forhold til sine tre søstre, hvorav den ene er mentalt ustabil og etter hvert svært sentral. King gir et av mange hint om det selvbiografiske ved boka, da han i etterordet forteller at han i tretti år har studert sin kones forhold til sine fire søstre.

Fiksjonsrealiteter

Det som i begynnelsen er mye slapt smalltalk, gjentakelser og litt uklare sprang i tid strammes noe inn, og gjør at King etter hvert klarer å få leseren på kroken. I tilbakeblikk får vi innblikk i Lisey og Scotts sterke kjærlighet til hverandre, men også i Scotts grusomme hemmeligheter. Det som for andre forfattere kunne vært forsiktige bilder, blir hos King fiksjonsrealiteter. Han er ikke redd for å legge på; her er galskap og genetisk sinnssykdom som gjør at et menneske blir forvandlet til dyr på et øyeblikk.

Sterke saker som griper leseren, men som blir så overdrevent at det ikke virkelig setter spor.

Med like grovkornede bilder forteller King om en parallell virkelighet som forfatteren Scott oppsøker når virkeligheten blir for tung. Dette stedet, kalt Bo`yamånen, likner til forveksling brødrene Løvehjertes Nangijala. Et vakkert sted, der ondskapen lurer og de underligste fantasy-liknende vesener bor. King beskriver det som vår verden vrengt ut som en lomme. Akkurat dette sier noe om Kings språk og billedbruk: Tilsynelatende slående og svært presist, men egentlig bare tilsynelatende «dypt» og nesten litt meningsløst.

«Liseys historie» er vel i bunn og grunn en nokså personlig roman om det å skrive. Den handler mye om å skape et språk, her vist gjennom er en rekke rare ord som Scott brukte; «vondgugge», «bol». Igjen dette besnærende ved King, som vel vitner mer om en litt pratsom fantasifullhet enn et imponerende refleksjonsnivå.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media