Seigt og sakte

Det vil alltid være behov for den langsomhet en tekst krever, mener de nye redaktørene av Vinduet, som ikke er bekymret for leserundersøkelser som avslører en dalende interesse for skjønnlitteratur.

De tre kan se seg fornøyd med sitt første nummer av det veletablerte tidsskriftet som tidligere har hatt redaktører som Jan Erik Vold, Kjell Heggelund, Jan Kjærstad og nå sist Merethe Morken Andersen. Nummeret, hvis tema var familien, fikk strålende kritikker og er nå utsolgt. Vi spør om årsaken til denne tilsynelatende nyvakte interessen for tidsskrifter.

- Ensrettingen og kommersialiseringen som skjer i media og dagspressen fører til en metthet, et sug etter en dybde eller fordypning, og her kommer tidsskriftene inn. Vi har tida på vår side, slår Riley fast. - Jeg har sittet og bladd i gamle Vinduer, og kommet over ti år gamle artikler av Kjærstad som er overraskende aktuelle.

- Nettopp dette å formulere de viktige spørsmålene og samtidig forsøke å være rettferdige - ikke minst mot all den litteraturen som ikke får den oppmerksomhet den fortjener. Det er vår oppgave, faller Øverås inn. - Begrunnelsen for et tidsskrift er bl.a. det hektiske ved andre medier. Det handler om å lese seg tilbake. Tidsskriftets privilegium er tålmodigheten, seigheten, langsomheten.

- Problemet er at Norge ikke har en vedvarende og seriøs aviskultur i motsetning til Sverige og Danmark, overtar Frobenius. - Vi er store nok for den tabloide presse, men ikke for en ordentlig kulturavis som gir plass til å skrive fyllestgjørende. Da må vi helt tilbake til Garborg eller Johan Borgen, den gang var kulturstoff førsteside i Dagbladet, sport og nyheter kom i annen rekke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vagant har fem redaktører, dere er tre. Hvorfor denne «flate strukturen»?

- Fordelen er selvsagt den styrken mangfoldet gir, vi unngår en ensretting fordi alle tre har ulike erfaringer og ulike innganger til litteraturen. Vårt mål er å unngå å være talerør for ett entydig program eller ett litteratursyn, slår Øverås fast. - Vi vil presentere ulike måter å skrive om litteratur på, lytte og artikulere problemstillinger som berører oss.

- Familie, erindring, barndom. Hvorfor denne tilbakevending til det barnlige som vår generasjon til en viss grad bedriver?

- Du tenker på romaner som «Naiv.Super» av Erlend Loe? Kanskje er det en sårhet der fordi familiestrukturen har slått sprekker. Familieerfaringene i vår generasjon er annerledes enn foreldregenerasjonens, mener Frobenius. - Men dette behøver nødvendigvis ikke være negativt. Det er det vi forsøker å vise i vårt nummer når vi setter Tom Egil Hvervens tragiske opprørthet opp mot Ellen Mortensen, som forsøker å se alternative muligheter i de nye familiemønstrene.

- Dere har tre nummer årlig, det fjerde har dere lagt ut på Internett. Hva vil dere oppnå her?

- Folk etterlyser alltid en skikkelig kulturdebatt, men ingen griper muligheten når den kommer - bortsett da fra de samme gamle stemmene. På Internett ser vi nettopp muligheten til en løpende debatt, noe som selvsagt forutsetter en stram redigering - vi har en knallhard linje der, advarer Riley. - I tillegg vil litteraturkritikken hovedsakelig stå på Internett, med ukentlige anmeldelser, artikler og essays.

- Dere er alle tre forfattere og snakker om skjønnlitteratur og interessen for den som noe selvfølgelig. Samtidig viser jo leserundersøkelser at folk leser stadig mindre skjønnlitteratur?

- Jeg tror disse undersøkelsene er litt overdrevne. Det vil alltid være en konstant gruppe lesere av og om skjønnlitteratur, samtidig har det alltid vært opp- og nedgangstider når det gjelder leserinteressen, svarer Frobenius.

- Vi opplever heller ikke populærkultur som en immanent trussel mot litteraturen, faller Riley inn. - Det er et paradoks at de største kull på litteraturvitenskap noensinne - der jeg gikk - også er den første «mediegenerasjon».

- Men at litteratur ikke lenger er et samlende punkt for kulturen er et faktum - og det savner jeg, sier Øverås

- Hvorfor skal den være det? spør Riley.

- Jeg har mine grunner, avslutter Øverås smilende.