MONUMENT:   Kong Olav (t.h.) overrekker Krigsseilermonumentet til New York by i 1982 og hilser på norske krigsseilere. Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB / Scanpix
MONUMENT: Kong Olav (t.h.) overrekker Krigsseilermonumentet til New York by i 1982 og hilser på norske krigsseilere. Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB / ScanpixVis mer

Seilte sin egen sjø

Som nasjon glemte vi krigsseilerne. De måtte seile sin egen sjø. Nå er vi også i ferd med å glemme skipsfarten.

Kommentar

DET ER UMULIG å glemme Stiansen. Hva han het til fornavn, aner jeg ikke. Han var bare Stiansen, og jeg var kanskje sju-åtte år. Stiansen var lav og mager, nesten anorektisk. Men musklene i overarmene fortalte om fordums kraft og manndom. For Stiansen hadde lempa køl på steambåt i flere tiår. Under den første verdenskrigen og under den andre. Oftest på skip i Asia-fart. «Det var så varmt at du kunne koke kaffe på dørken», husker jeg han sa. Stiansen var krigsseiler. Dobbel krigsseiler. Det hadde han lite igjen for.

DA STIANSEN GIKK i land ble han uteligger. Skjønt ikke helt. Han hadde ei plankehytte et sted ved Sognsvannsbanen på beste vestkant i Oslo. Og han jobbet periodisk som gartner, bl.a. for mine besteforeldre i Apalveien. En nøyaktig, nokså stille gartner. Men det hendte han tødde opp når min mormor serverte skikkelig kaffe og stekte opp en porsjon med speilegg, stekte poteter og bacon til ham. Da kom det små fortellinger fra sjøen og jeg satt stille under kjøkkenbordet og hadde lange ører. Mange krigsseilere hadde et rusproblem, men for Stiansen var nervene alene nok til å ryste det livet som var igjen. Torpedert både på sjøen og på land. Forvist til ei plankehytte noen steinkast fra de rike.

STIANSEN KLAGET ikke. Men selv en guttunge kunne se hvor sårbar han var. Nervene lå utenpå kroppen. Det hendte han strøk meg over hodet, forsiktig og alvorlig. Kanskje fordi han mente livet måtte gå videre. Jeg vet min morfar betalte ordentlig for Stiansens gartnertjeneste, trolig i en slags stille skam over hvordan dette landet behandlet de som gjorde den største innsatsen under krigen.

NÅ HAR KRIGSSEILERNE endelig fått et monument som lyser. De to første bindene av Jon Michelets fortelling om skogsmatrosen Halvor Skramstad («En sjøens helt») har ikke bare satt salgsrekorder. De har åpnet et stort lerret med fortellinger som var i ferd med å gå i glemmeboka. Bare Michelet kunne klart dette. Ikke fordi han er et tibinds leksikon når det gjelder livet til sjøs, selv om det er viktig nok. Det sentrale er at Jon Michelet er glad i menneskene og kan fortelle levende historier om dem. Det er sjøsprøyt på de vel 1200 sidene, men det stiger også en varme fra bøkene som både beveger og fører til refleksjon. Det er kanskje ikke perfekt skjønnlitteratur, men dæven som den virker.

NORSKE SJØFOLK betalte en høy pris for sin innsats under krigen. Av de 35000 krigsseilerne i den norske handelsflåten, omkom nær 4500. Ingen andre grupper som var påvirket av krigen, led så store tap. Mange av dem som overlevde slet med seinskader. Til sammen bemannet krigsseilerne vel 1000 norske skip i alliert tjeneste. Innsatsen fikk avgjørende betydning for krigens utvikling og varighet.

LIKEVEL BLE DE raskt glemt. Det var fred og livet skulle gå videre. Først i år fikk krigsseilerne en formell unnskyldning. Det var forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen som på vegne av den norske stat ba krigsseilerne om unnskyldning for den behandling de ble utsatt for etter krigen.

SNART ER DE SISTE av dem borte. Det merkelige er at vår kollektive forståelse av sjøens og skipsfartens betydning også er svekket. Før var havet og handelsflåten sentrale elementer i norsk identitet. Vi var i verdenstoppen når det gjaldt tonnasje og langt framme i teknisk utvikling. Det krydde av flinke norske sjøfolk på alle hav. Fremdeles er skipsfart en stor og viktig næring. Ifølge Norges Rederiforbund sysselsetter de maritime næringene i Norge 100000 mennesker som skaper verdier for rundt 150 milliarder kroner. Langs kysten er det fremdeles forståelse for betydningen av dette, men i «skipsfartsbyen» Oslo er den maritime identiteten helt borte.

TALLENE FORTELLER også at norsk skipsfart er i rask endring. Utflaggingen øker og de norske sjøfolkene som er igjen er offiserer og spesialister. Den konvensjonelle tank- og bulkflåten er allerede kraftig redusert, mens det er vekst i olje- og offshoresektoren. Handelsflåten teller i dag nesten 1800 skip, men i tillegg kommer rundt tusen skip som kontrolleres av norske redere på skatteflukt i utlandet.

TIL SAMMEN FORTELLER dette oss at tida er kommet for en større bevissthet rundt en av våre historiske næringer. Vi har ikke råd til å la redere og sjøfolk seile sin egen sjø.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.