Sein aksept

MODERNISTER: I sommer minnes Gunnar S. Gundersen (1920-83) med en retrospektiv utstilling i Henie Onstad Kunstsenter. Samtidig er Anna-Eva Bergman (1909-1987) blitt feiret av Festspillene i Harstad, før utstillingen nå gjester hovedstadens Galleri KB. Begge blir kunsthistorisk gruppert under den modernistiske etiketten. Men i mangt er denne malerduoen - hver på sin måte - outsidere med tydelige regionale trekk i forhold til den formalistiske modernismens «mainstream». Bergman skulle i likhet med sin fjerne forgjenger, Peder Balke, bringe med seg varig visuell næring fra en nordnorsk kystreise tidlig på 60-tallet. Mens Gundersens visjonære vending på slutten av samme tiår også åpnet seg mot arktisk isnende og eksistensielt metaforiske landskap.

ANNA-EVA BERGMAN forble likevel lenge en fremmed fugl i norsk kunstliv, og for eksempel ikke innkjøpt av Nasjonalgalleriet før i 1977. Dette hadde nok delvis sammenheng med hennes permanente tilknytning til den internasjonale Pariserskolens kunstmiljø, og ekteskapet som hun to ganger (!) inngikk med den kjente, tysk-franske maleren Hans Hartung. Både den kunstneriske desavueringen og det nedlatende stemplet som «kona til Hartung» bidro nok til Bergmans nesten traumatiske forhold vis-à-vis det hjemlige miljøet i mange år. At hun med sin malerisk meditative ro var vidt forskjellig fra sin abstrakt ekspresjonistiske ektemann, burde vært et innlysende faktum. Den offisielle aksepten for Bergman her til lands kom vel først da hun ble valgt som norsk representant til São Paulo-biennalen i 1969. For øvrig 10 år etter hennes deltaking på Documenta II i Kassel.

MED TANKE PÅ Anna-Eva Bergmans utstrakte bruk av klassiske, konstruktive metoder som Det gyldne snitt og supplering av akryl-, olje- og temperafarger med middelaldermaleriets metallfolier, blir modernismebegrepet enda mer utilstrekkelig når det gjelder hennes kunst. Men dette var likevel bare virkemidler i ambisjonen med å skape en malerisk syntese mellom abstraksjon og virkelighet. Denne fortettete foreningen materialiserer seg mesterlig i hovedverket «Finnmark, vinter». Her kan man snakke om en poetisering av den nordnorske polarnattas visjon, som også får en kosmisk dimensjon.