Seint, men supert

Talentutfoldelse så det søkker.

Per Oddvar Johansen Samtid fra trommekrakken.

Bergen Big Band Sobert, men akk så alvorstungt.

CD: Grethe Kausland (1947–2007) var «den største jazzsangeren vi aldri fikk». «Jazz my way», utgitt ett år etter hennes altfor tidlige død, er både en hyggelig (om enn lydmessig ujevn) påminnelse om hvor god hun var og en antydning om hva hun kunne ha blitt dersom hun hadde gått helhjertet inn for en jazzkarriere.

Men hun forble supertalentet som fulgte managerrådet om å satse for fullt på bred, musikalsk revyunderholdning uten å pleie en forstyrrende jazzkarriere på si. Privat slapp hun likevel aldri taket i den musikkformen hun elsket, verken som lytter eller sanger, og gjorde noen få jazzinnspillinger for NRK. Gjenfunne opptak fra disse, i 1973, 78, 83 og 84, ligger nå til grunn for hennes eneste jazzalbum.

PIANIST/arrangør Per Husby var pådriver ved 1983- og 84-opptakene. På det første gir han, bassist Terje Venaas og trommeslager Espen Rud swingende tonefølge til fem mediumtempo-standarder, deriblant Blossom Dearies «Sweet Georgie Fame». Året etter dukket samme Georgie Fame opp i studio og duetterte flørtent og inderlig med Grethe i bl.a. «The Nearness of You» og «Two Sleepy People», mens Bjørn Kjellemyr (bass) og Ole Jacob Hansen (trommer) supplerte Husby i kompet. De eldste opptakene er en trioversjon av «The More I See You» med Venaas og daværende ektemann, gitaristen Halvard Kausland, samt «Once Upon A Summertime» som Kausland-Kausland-duett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SOM HUSBY skriver i tekstheftet, var Grethe Kausland en så fenomenal imitator at det til tider kunne være vanskelig å skjønne hva som var «den ekte Grethe». Sikkert er det at forbildene hennes – den amerikanske dronningrekka fra Billie Holiday til Carmen McRae – klinger med når hun synger, men hun eide også en unik musikalitet med følsomhet, timing, fraseringsevne, lekenhet og tonesikkerhet som gir formidlingen en autoritet og sikkerhet langt ut over imitatorens, for ikke å snakke om hobbysangerens. Hun skinner i dette repertoaret, som det fullblods «jazzmennesket» hun alltid var, bortsett fra i yrkeslista og på selvangivelsen.

SIDEN tidlig ’90-tall har trommeslager Per Oddvar Johansen (40) vært puls og klangfargemaler for en lang rekke kjente band, fra Airamero til Christian Wallumrød, Solveig Slettahjell og Trygve Seims ensembler. Med «Ferme Solus («nesten alene»)– This is my music!» solodebuterer han med egne komposisjoner for trommer, cymbaler og perkusjon samt i noen tilfeller strykekvartett, i noe som må kunne kalles lyrisk perkusjonisme. Også på sin egen plate er Johansen mer melodiøs og subtilt stemningsbyggende enn muskelsterkt swingende, og de til tider hypnotiserende forløpene vil nok først og fremst finne sitt publikum blant instrumentkolleger og samtidsmusikk-søkere.

RELIGIØSE folketoner i respektfulle storbandarrangementer fyller Bergen Big Band s «Som den gyldne sol frembryter», der Berit Opheim, Kari Malmanger og Eirik Lohne Rongved gir stemme til de gudfryktige tekstene, mens Jan Magne Førde er trompetsolist. Plata er en sobert spilt og sunget videreføring av en vellykket kirkekonsert på Vossa Jazz i 2006, men låter – iallfall i disse anmelderører – så alvorstungt dedisert jordelivets elendighet og himmelriks påståtte herlighet at den fortrinnsvis vil bli benyttet som motvekt dersom truende munterhet og optimisme skulle oppstå i heimen.