Sekstitallskameratene

Sympatisk journalistisk portrett av fargerik kunstnergenerasjon.

BOK: Det er ei dramatisk tid, både i kunsten og samfunnet for øvrig, Gerd Hennum skriver om i «Med kunst som våpen»: En ung og til dels fattig generasjon norske kunstnere gjorde opprør mot et mildt sagt konserverende kunstsystem, der makt og utstillingsmuligheter satt svært langt inne for dem. Samtidig protesterte de mot tilårskomne holdninger til kunsten, ikke bare ved å lage alskens happenings og søppelkunst, men ved etter hvert å insistere på en kunst i folkets og revolusjonens tjeneste. Rundt dem raste Vietnamkrig og EF-strid, over dem hang atomtrussel og forbruks- og miljøbekymringer.

Gruppeportrett

Det er i denne konteksten Gerd Hennum skildrer sine hovedpersoner: Per Kleiva, Willibald Storn, Morten Krohg, Kjartan Slettemark, Anders Kjær, Victor Lind og Siri Aurdal – GRAS-gruppegenerasjonen i norsk kunst. Hun gjør det først og fremst med journalistens virkemidler: Basert delvis på bøker, artikler og dokumenter, delvis på nye intervjuer, rekonstruerer hun de unge kunstnernes møte med en ny kunstvirkelighet i utlandet og et autoritært kunstsystem hjemme. Særlig er hun opptatt av den amerikanske innflytelsen på denne generasjonen, og skriver både lett og interessant om hvordan jazz og beatlitteratur påvirket Oslos unge kunstscene. Hennum klipper mellom de ulike kunstnernes liv, og følger dem fra ungdom, over en kummerlig tilværelse i det legendariske Skippergata-kollektivet og etter hvert svært kontroversielle utstillinger landet rundt, til en alderdom med varierende grad av kunstnerisk aktivitet.

I ei tid der det snakkes mye om at kunstnerne arbeider både konseptuelt og i flere medier, er det morsomt å lese om hvilke eksperimenter – både med medier og materialer – av ofte utpreget konseptuell karakter 1960-tallsgenerasjonen prøvde ut, og hvor provokasjonslystne de var. Samtidig underslår hun ikke at de var forskjellige: Også den unge Odd Nerdrum er inkludert. Ikke alle kunstnerne Hennum skildrer er like kjente lenger: Særlig bruker hun plass på å trekke fram igjen den sterke kunstnerpersonligheten Marius Heyerdahl, som døde i 1979 og etterlot seg få arbeider. Her er flere sterke livshistorier: Om Ole Rinnan, som kjempet seg tilbake til maleriet etter å ha brukket nakken, og først og fremst om Kjartan Slettemark, som ble tilrådet psykiatrisk behandling på grunn av kunsten sin.

Intern

«Med kunst som våpen» er blitt ei sympatisk bok – nøktern, men med et tydelig personlig engasjement i stoffet. Den er ingen teoritung, akademisk utgivelse, og kvaliteten ligger mer i det levende miljøportrettet den tegner enn i originale verksanalyser og overraskende perspektiver. En sjelden gang unngår den ikke følelsen av oppramsing, og kanskje særlig i oppsummeringen av hvordan det i dag går med kunstnernavn som i varierende grad er kjente lenger, kan man ikke unngå tanken om at dette er mest for de spesielt interesserte. Utgivelsen er likevel blitt et fortjenstfullt bidrag til kartleggingen av en fargerik epoke i norsk kunst- og kulturhistorie.