Seksualiteten i dyp krise

Seksualiteten florerer i alle medier, men det betyr slett ikke at vi er inne i en periode av seksuell frigjøring, mener litteraturviteren Eivind Tjønneland.

I Dagbladet 9.6. foretar Kjetil Rolness et oppgjør med undertegnedes «flørt» med kulturradikalismen. Som «en kokett sfinx» nekter jeg å gi den et positivt innhold.

I stedet for den antikverte kulturradikalismen til dem som trodde på fri oppdragelse, fri kjærlighet og drømte om det frie menneske, innvarsler Rolness en oppdatert variant av radikalismen som han kaller «den seksuelle frigjøringens annen fase». Dens fiende er den nye seksualmoralen, en nyviktoriansk puritanisme som fokuserer på seksualitet som «vold, overgrep, utnyttelse, fornedrelse og krenkelse».

  • Rolness benekter altså at seksualiteten er så frigjort som Dagbladets kulturredaktør Eva Bratholm vil ha det til.

For ifølge Bratholm er problemet for kulturradikalismen at den mangler en tydelig fiende: «Seksualiteten er frigjort og vel så det» (Dagbladet 26.5.).

Mot dette har jeg påpekt at seksualiteten ikke er frigjort og vel så det, men tvert imot i dyp krise (Morgenbladet 1.6.). De siste årenes norske skjønnlitteratur er spekket med skildringer av mennesker med seksuelle frustrasjoner, for eksempel hovedpersonene i Hanne Ørstaviks «Like sant som jeg er virkelig», i Karl Ove Knausgårds «Ute av verden» og Torgrim Eggens «Pynt».

Myten om at seksualiteten er frigjort i dag, skyldes at uttrykk for seksualitet florerer som aldri før i reklame, musikkvideoer, moteblader og livsstilsmagasiner. Jeg har tidligere kalt dette «den kroppshysteriske show-off-seksualiteten». Hver gang en stiller spørsmål om den seksuelle frigjøringen er en realitet, viser man krampaktig til disse tegnene på seksualitet.

  • Ingen liker selvsagt å få høre at de ikke er frigjorte.

Et selvbilde møysommelig tilkjempet gjennom hardt arbeid foran speilet og i treningsstudioet lar seg ikke knuse så lett! Når kulturradikaleren i dagens situasjon benekter at seksualiteten er frigjort, føler alle som prøver å se ut som reklamebildene, seg forrådt. Man har prøvd å skaffe seg frihet ved å kjøpe uttrykk for seksuell frigjøring. Man har virkelig anstrengt seg for å være sexy, men så kommer det noen og sier at de ikke tror på det! Derfor blir man sint, eller benekter at problemet eksisterer.

I kjølvannet av den seksuelle revolusjonen på 1960-tallet er de seksuelle uttrykkene nå blitt mer og mer løsrevet fra innholdet. Det må være en oppgave å skape større overensstemmelse mellom innhold og uttrykk. Mottoet fra reklamen for etterbarberingsvannet Axe er en god rettesnor: «Don't use it if you don't mean it.» Debatten om tenåringer under den seksuelle lavalder som bærer T-skjorter med påskriften «Fuck me, I'm good!» aksentuerer poenget.

  • En del av motstanden mot kulturradikalismen på dette punkt skyldes at «frigjøringen» for lengst er forrådt:

Man har stjålet dens tegn, men samtidig løsrevet dem fra innholdet. En kulturradikalisme som preker naturlighetens evangelium mot stiliseringen av seksualiteten, mot slankingen, sminken, moten og enhver undertrykkende kulturell formidling av kjønnsdriften, har liten sjanse til å intervenere mot denne frikoblingen av tegn og betydning. Når kulturradikalismen vil «tilbake til naturen» kan den ende opp i alt fra rituell kannibalisme til kynisk fremhyklet spontanitet. Rolness har derfor helt rett i at motsetningen mellom undertrykkelse kontra «naturlig» seksualitet er lagt teoretisk død.

Men når man har innsett dette poenget, er det lett å gå til den motsatte ytterlighet: En radikal form for postmodernisme hevder at seksualiteten er «konstruert», at den ganske enkelt består av tegn. Dette gjør seksualiteten til noe vilkårlig, til en uendelig maskerade. Men seksualiteten består ikke bare av tegn selv om den er formidlet av tegn. Rolness påstår unyansert at jeg avfeier Bjørneboe som seksualprofet. Faktum er imidlertid at jeg i essayet «Sekularisert seksualitet» (1994) kritiserte Bjørneboes naturalistiske tendenser som naive. Og naturalismen og den radikale postmodernismen er vrengebilder av hverandre.

  • Det er ikke noen kulturradikal oppgave å innholdsbestemme hvorledes folk skal ha det i senga. Det er bare totalitær tenkning som ønsker seg et «positivt innhold» på dette området.

Kulturradikalismens oppgave er som Helge Krog sa, å «tilintetgjøre illusjonene, overtroen, gjengse begreper og nedarvede forestillinger, alt åndelig blendverk - i den ene hensikt å blotte virkeligheten, få folk til å se virkeligheten».

Den «frigjorte» seksualiteten er nå en illusjon fordi tegnene på seksualitet langt på vei er frigjort fra virkeligheten. Men det var jo virkeligheten som skulle frigjøres! Den kultur-radikale oppgaven består i å tilintetgjøre illusjonen om frigjøring. Rolness' egen seksuelle revolusjon har heller ikke noe positivt innhold, den består i å bekjempe fokuseringen på seksualitet som overgrep og vold. Han blir ikke noen «kokett sfinx» av den grunn.

  • Den hysteriske overseksualiseringen av det offentlige rom er kombinert med en tilsvarende demonisering av seksualiteten: Pressen gasser seg i voldtekter, incest, pedofili og seksualmord. Og skremmebildene holder folk på plass innenfor den fremmedgjorte reklameseksualitetens rammer. Man dyrker utseendet på bekostning av kroppen.

Følelsene ofres på tegnenes alter.

Når drømmen om den perfekte kroppen knyttes for sterkt til seksualiteten, er resultatet enorm frustrasjon. Derfor skjuler det seg et aggressivt monster bak utseendefetisjistenes rigide adferdsmønster.

Nå er det gått halvannet år siden jeg satte i gang en debatt med artikkelen «Kulturradikalismens fjerde fase» (Vagant 4-99). Den pågår fortsatt. Eva Bratholms råd om at kulturradikalismen trenger nye fiender for å få vind i seilene, var sikkert velment. Bedre ville det kanskje være å si at den må avsløre hvorledes gamle fiender dukker opp i stadig nye forkledninger.

Eivind Tjønneland