Seksualutvalg på viddene

Nettverk i nord mot prostitusjon og vold mot kvinner ble dannet i Tana før jul, med deltakere fra fylkene Murmansk, Lappland og Finnmark. Arrangører var den samiske kvinnegruppa Sarahkka og Kvinnegruppa Ottar.seksuallovgivning Kronikkforfatterne griper fatt i innstillingen fra utvalget som har vurdert spørsmål som prostitusjon, lavalder og pornografi. De mener flertallet i utvalget ikke har forstått betydningen av å ha et strengt lovverk, både for å hindre overgrep og i forhold til å skape holdninger. Med utgangspunkt i situasjonen i Finnmark argumenterer de for at nåværende lovgivning opprettholdes og brukes.

Vi er lei av elendighetsbeskrivelsene og vil støtte hverandre i aksjoner og samarbeide bredt for å bli kvitt prostitusjonen i småsamfunnene i nord. Nå samler vi støtte for å holde en større nettverkskonferanse i Tana i juni, der vi vil fokusere på markedet, dvs. horekundene. Hadde vi håpet at Seksuallovbruddutvalgets innstilling skulle bli en støtte i vårt arbeid, er vil blitt skuffet. Utvalget er helt på viddene og fungerer mer som en døråpner for sexindustrien, enn som et lovbruddutvalg.

Salget av rusmidler og kjønn rammer det samiske samfunnet særlig hardt. Sexutvalget behandler prostitusjon som et storbyfenomen, der trafikken foregår i avgrensede områder, og man kan velge å overse den. Dette er ikke tilfelle i Finnmark, der busslaster med «russehorer» blir fordelt over hele fylket hver helg. Aggressiv markedsføring av prostitusjon foregår på campingplasser, utesteder, hjemme hos folk og på veiene.

Med en slik sosialisering av mannfolka blir det vanskelig for unge jenter å skaffe seg et normalt kjæresteforhold. Og familien kan fort blir engstelig hvis far blir lenge borte når han skal levere tippekupongen. Lar han bilen stå på tomgang mens han er innom campingplassen og kjøper sex av «russehorene»? At det er et moralsk valg far tar, er uvesentlig i Finnmark: «Alle» gjør det.

Sexutvalget hopper bukk over vår tids slavehandel ved å si at «kriminalisering av horekunder kan få uheldige konsekvenser», uten å utdype dette. Så kan vi late som om problemet i Finnmark ikke angår oss. Men kvinneforakten og rasismen denne trafikken avler, vil ramme oss alle. Og den kan være et brohode for mafiavirksomhet.

Noen politikere har foreslått restriksjoner på russernes besøk i Norge for å stoppe prostitusjonen. Men dette løser ikke problemet med norske horekunder som drar til Russland, plukker opp stadig yngre jenter og lover ekteskap og mer til. En undersøkelse i Murmansk i fjor viste at av 300 ungdommer som var rammet av kjønnssykdommer, var 24 under 13 år, 117 led av syfilis og 200 var kvinner.

I Sverige er det fremmet lovforslag om å kriminalisere horekunder, men her sier utvalget ingenting om å harmonisere med naboland. Sexutvalget har heller ikke tatt hensyn til Scanfacts undersøkelse, som viser at et flertall i Norge er for å kriminalisere horekunder. Ottar er for kriminalisering fordi en slik lov vil gi signaler om hva samfunnet aksepterer, virke preventivt og plassere ansvar og straff på overgriper.

Vi håper at Stortinget tar opp dette når innstillinga fra Sexutvalget skal behandles. Utvalget arbeider som om lovene bare er til bruk i rettssalen, og håndhevelsen er det enste interessante. Er det bare lover som beskytter kvinner det er problematisk å håndheve? Sexutvalget er også i utakt med trenden i land vi ellers sammenlikner oss med. Sverige har vært pådriver for at 1999 blir et antivoldår i EU. Dette er en reaksjon på skadevirkningene av den «seksuelle frigjøring» som utvalget faktisk fremmer.

Kriminalisering vil gi et kraftig signal om at det ikke er akseptert å kjøpe kjønn. Det vil også virke preventivt fordi de fleste horekunder i utgangspunktet ikke er kriminelle. Flere vil betenke seg hvis kjøp av sex blir kriminelt og de risikerer straff. Og kriminalisering kan lette politiets arbeid. I Finnmark har politiet store problemer med å skaffe bevis for hallikvirksomheten selv om «alle vet».

Vi betrakter all kjøp av sex som overgrep. Da er det også viktig å plassere skyld og ansvar på overgriper og ikke på offer, slik det ofte skjer ved seksuallovbrudd, f.eks. voldtekt. Det er horene som blir utnytta, mishandla, voldtatt og drept. Blir de kriminalisert, blir de enda mer rettsløse. Hvordan skal politiet få horene til å vitne mot halliker hvis de risikerer straff fra myndighetene i tillegg til torpedometodene i miljøet der de ferdes? Og hvordan skal de kunne søke beskyttelse hos myndighetene, som andre samfunnsborgere, når de blir mishandla eller voldtatt? I tillegg til at horene blir rettsløse hvis de blir kriminalisert, blir det også vanskeligere for dem å komme ut av prostitusjon igjen.

Politi og krisesentre vet om russiske jenter som blir trakassert og overfalt og ikke tør å anmelde det. Krisesentrene forteller også om tremånederskjærester og treårskoner fra fattige land som blir kastet ut av partneren før de har fått egne rettigheter og sendt hjem på statens regning. Slike kjærester og koner vil stå enda svakere i forhold til partneren hvis han også kan beskylde henne for å være prostituert når han går lei og vil ha en ny sexpartner. Vi går ut fra at heller Sexutvalget er ukjent med at mange lever i mishandlingsforhold og holder ut i håp om å få egne borgerrettigheter. Vi vet at dette også skjer i Finnmark.

Hva da med luksusprostituerte eller studenter som velger prostitusjon for å skaffe seg «lettjente» penger? Usolidarisk, mener vi, dette angår ikke bare dem og kundene deres. Vi aksepterer ikke deres rett til å kalle dette et yrke og vil fortsette å slåss for å ødelegge markedet. Russland, Ukraina og Hviterussland har avløst Thailand og Filippinene som hovedleverandør til Vesten av unge prostituerte. Jentene blir lurt med løfter om jobb som servitør eller hushjelp og havner i prostitusjon. Heller ikke alle norske horer blir det av fritt valg. De vi slåss for er de som står svakest og som, av forskjellige grunner, er havnet i prostitusjon uten å ønske det.

Sexutvalget har, uten å si det eksplisitt, foreslått å redusere strafferammene for seksuallovbrudd. Dette gjelder blant annet voldtekt, incest og porno. Med dette signaliserer utvalget at samfunnet ser lett på overgrep mot kvinner og barn. Sexutvalget konfirmerer rettsvesenets praksis med å bruke minimumsstraff, politiets praksis med dårlig eller ingen etterforskning og henleggelse. Vi ønsker at lovene vi har skal brukes aktivt, og at hele strafferamma skal benyttes. Vi ønsker også en skjerpa lovgivning mot kjøp av sex og uaktsom voldtekt.

Sexutvalget har også foreslått å senke den seksuelle lavalderen for å harmonisere med våre naboland. Undersøkelser viser at norske jenter i gjennomsnitt debuterer seksuelt når de er 171/2 år, guttene når de er 18 år. Er det dette Sexutvalget vil til livs? Utvalget er bekymra for at ungdomsseksualitet skal rammes av loven vi har nå, men rettspraksis viser at ingen ungdom er dømt etter loven. Det Sexutvalget åpner for er økt kommersielt press, særlig på unge jenter: 15-åringer som horer og pornomodeller med kunder på over 50 år.

Sexutvalget vil, nær sagt selvfølgelig, også liberalisere pornoloven slik at den blir i takt med unnfallende rettspraksis. Også her er utvalget i utakt med folkemeninga. Ved å legalisere gynekologperspektivet på kvinner og fjerne formuleringene som gir rom for å bremse salg av kvinneforakt, vil utvalget gjøre håndhevelse av loven så mye enklere. Dette begrunnes med at vi har et samfunn i endring og at framstilling av normal seksualitet ikke bør være krenkende. Vi ser forskjell på erotisk kunst og masseprodusert, kommersiell porno basert på machofordommer og prostitusjon. Er det myndighetenes oppgave å kommersialisere seksualiteten? Dagens pornolov og forarbeidene gir rom for å dømme krenkende framstilling av seksualitet og kvinneforakt. Behold loven og bruk den!