Kultrapper: I mer enn én forstand -MF Doom på scenen i København 2013. Foto: NTB Scanpix
Kultrapper: I mer enn én forstand -MF Doom på scenen i København 2013. Foto: NTB ScanpixVis mer

Sekterisk rap

Kryptikeren MF Doom advarte mot sunni/shia-sekterisme alt i 2004, i forbausende klartekst. Og fra egen oppvekst burde han kjenne sektmekanismer intimt.

Det direkte blir gjerne programmatisk trukket frem som et iboende, og da som oftest positivt, karaktertrekk ved rapmusikken som sådan. Muligheten til å snakke rett frem, uten noe om og men eller innpakning, rett fra levra og rett fra gatene. Som absolutt alt annet her i verden er dette en sannhet med modifikasjoner.

Det mystiske, det rent ut okkult kryptiske har alltid vært en parallell strømning i hiphopen, helt siden Rammellzee (graffitilegenden og rapperen som var omgitt av så mye mystikk at ikke engang nekrologen hans i New York Times avslørte fødenavnet: «It is not to be told. It is forbidden.») en gang tidlig på åttitallet ble den første av en lang rekke rappere som lot seg inspirere av den underlige pseudoislamske sekten The Five Percenters og tok deres kryptologiske ordmagi inn i sin ordlek. 

Også her hjemme finner vi fremtredende rap-representanter for det vi kan kalle en mer kryptisk rapstil, ikke minst Lars Vaular. Og det siste drøye tiårets kanskje mest omtalte «kultrapper» internasjonalt, MF Doom, er på mange måter et prominent kroneksempel på slike strømninger. Fyren opptrer tross alt med maske, i tillegg til hans karakteristiske mumlende fremføring av tekstlinjer fulladet av symbolisme og til tider rent uforståelig metaforikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men på mange måter representerer Doom (født Daniel Dumile 1971 i London og oppvokst i Long Island, New York) noe litt annet. Pirker man litt i overflaten er snarere Dooms katalog et eksempel på hvor falsk denne motsetningen vi gjerne maler opp kan være, mellom det kryptisk metaforiske og det uinnpakkede, ærlige og bekjennende. Dumile gjorde karriere alt i ung alder, under navnet Zev Love X sammen med broren Dingilizwe «Subroc» Dumile i gruppen KMD. Og fikk en tidlig smak på mainstreamsuksess med sitt vers på 3rd Bass-låten «The Gas Face» alt i 1989.

Alt lå til rette for et gjennombrudd. Istedet fulgte et sammenbrudd. Når broren Subroc døde under uklare omstendigheter i en traffikulykke i 1993, samme uke som plateselskapet Elektra refuserte KMDs andre album «Black Bastards» på grunn av den kontroversielle tittelen, tematikken og ikke minst omslaget, tegnet av Zev Love X selv. Ikke så rart at noen års taushet fulgte kanskje, heller ikke senere fortellinger fra de rundt ham om hvordan disse årene var preget av depresjoner og tung drikking.

Men når han vendte tilbake fire år senere, med et par relativt lite omtalte tolvtommere på indielabelet Fondle Em, var det altså under navnet MF Doom, og med masken på plass, på plateetiketten om ikke fysisk på ansiktet på det tidspunktet. MF Doom, som i «the metal face of doom», inspirert (i likhet med masken) av Marvel-tegneseriefiguren Doctor Doom og hans fiktive biografi. En maske påtvunget bæreren, i møte med en stor personlig tragedie. Trenger vi en gang påpeke hvor direkte dette peker tilbake på Dumile/Dooms egen historie og tapet av broren?

Albumdebuten «Operation:Doomsday» fulgte i 1999, og med den enda et eksempel på tilsynelatende kryptisk visuell symbolikk som i realiteten var dypt personlig, og utleverende på et personlig og konfesjonelt plan (brukt i norsk betydning, og ikke som anglisisme!). For på baksideomslaget finner vi et uforklart og tilsynelatende uforklarlig foto av to unge afroamerikanske menn i seremonielle (nesten (Ku Klux) klanaktige) kapper, den ene med sladd over øynene, på en gressplen foran et anonymt rekkehus. 

Senere har man lært at dette er et gammelt familiebilde av Doom/Dumile (med sladd!) og broren Subroc. Tatt i en noe spesiell kontekst. For brødrene ble nemlig oppfostret av foreldre som var såkalt «Nuwaibians», det vil si følgere av den ekstremt ukonvensjonelle sektlederen Dwight York, også kjent som Malachi Z. York og under et utall andre navn og titler. York var en semiprofesjonell musiker som endog slapp en egen (ikke ueffen!) discosingel i 1980.

Men hovedvirket var som predikant, hvor han kokte sammen en eksentrisk miks av pseudo-Islam, ortodoks jødedom og egyptisk mytologi. Og utover åttitallet opererte også York og hans voksende sekt opptil flere musikkstudioer og drev bevisst rekruttering av rappere og andre musikere -en fotnote som vi ikke kan unnlate å nevne er hvordan en purung Jay-Z platedebuterte med den Dr. York-affilierte rapperen The Jaz, i en musikkvideo som er full av propaganda for Yorks underlige lære (og enda synes folk de trenger å finne på konspirasjonsteorier for å knytte Jay-Z til fiktive okkulte sekter som Illuminati, sukk!).

Og bildet av Doom og Subroc på baksiden av «... Doomsday» er da også tatt utenfor et studio drevet av Dr. York, nær Catskills i staten New York. Under arbeidet med «Black Bastards», rett før Subrocs død. Og et knapt tiår før Dr. York ble arrestert i et sinnsvakt egyptiskinspirert kompleks -og senere dømt for et titall av flere hundre påståtte tilfeller av seksuell omgang med mindreårige. Fargerik kultleder med fiffige populærkulturelle overbygninger til rap og disco, kanskje, men en svært tung og bekmørk historie.

Den observante leser har kanskje merket seg at vi ennå ikke har nevnt ukens vers, det vi egentlig skal snakke om her. Det er fordi all denne konteksten, etter undertegnedes mening, er nødvendig for å til fulle forstå et av mine favorittvers av MF Doom. Den tilsynelatende noe atypiske låten «Strange Ways», fra albumet «Madvillain», et 2004-samarbeid med den hyperproduktive produsenten Madlib som var en vesentlig faktor i den solide kultstatusen MF Doom har opparbeidet seg på denne siden av årtusenskiftet. 

Tilsynelatende atypisk, fordi Doom her har noen til ham å være ukarakteristisk likefremme og utilslørte kommentarer om både sosiale problemer på gatenivå og endog internasjonal geopolitikk -hver av disse får hvert sitt vers på den korte låten. Bundet sammen av et samplet refreng fra progrockgruppen Gentle Giant,  i denne konteksten en slags kommentar til menneskeheten og menneskeligheten, våre mangler og synder;

«They stay ...Strange ways,» synger de tre brødrene Shulman fra Gentle Giant i samplet form. «Can't reform 'em,» svarer Doom resignert. Og mens førstevers er relativt rett frem gaterealisme om narkotrafikkens (og -politikkens) dødsofre, er det verdt å nevne seg den avsluttende henvisning til dommedag og sjømonsteret Leviathan -kjent fra det gamle testamentet, og muligens for Doom via Dr Yorks lesninger av samme tekst?

Nettopp denne sammenhengen mellom religiøs symbolikk og de harde realitetene er selve nøkkelen til «Strange Ways», illustrert ved åpningslinjen på vers to, som jeg skal innrømme at det tok meg personlig flere år før jeg skjønte; 

«They pray four times a day, they pray five
Whose ways are strange when it's time to survive?»

Før en blogg eller et diskusjonsforum eller noe tilsvarende geeky en dag påpekte at dette fremstår som en referanse til forskjeller i bønnepraksis mellom sunnier og shiaer. Noe som får alle brikkene til å falle på plass gjennom hele verset, og tilsynelatende vag antikrigsretorikk blir i et slikt lys en forbausende klarsynt analyse av situasjonen på bakken i Irak, 2004.

Ikke minst inkludert en bakenforliggende konflikt som Pentagon eller Det Hvite Hus tilsynelatende var mindre bevisst på rundt dette tidspunktet, enn en tilsynelatende mumlende kryptisk rapper fra London via Long Island. En sekterisk konflikt som ikke minst har vært med på å legge grunnlaget for den dramatiske utviklingen i området i årene som har gått, inkludert ISIS' uhyggelige oppblomstring. 

Det skal kanskje nevnes at det brukerstyrte og generelt ubrukelige nettstedet Rap Genius derimot hevder at verset omhandler Israel/Palestina-konflikten -og antall bønner pr dag stemmer riktignok bedre overens der, men kun når det gjelder ortodoks praksis for selve sabbaten. Mens bønnepraksis er et såpass komplekst spørsmål i Islam (shiaer hevder de også følger fem daglige bønner, de slår bare sammen to og to av de) at det fremstår langt mer sannsynlig at antallet fire her er en mindre unøyaktighet. Ikke minst fordi virkeligheten i Irak særlig på det tidspunktet lå langt nærmere gatevirkelighet i USA, med tanke på den demografiske sammensetningen av USAs militære styrker,  særlig med tanke på klasse og rase.

 

Fremfor alt, selv om vi her kanskje beveger oss enda lenger over i ren spekulasjon -er det ikke også ganske naturlig at nettopp en person som Doom, med en bakgrunn farget av ungdomsårene med Dr Yorks gruppe, år han aldri snakker offentlig om i intervjuer, har et eget blikk for nettopp faremomentene i det sekteriske? Og hvordan de kryptiske ritualene vi velger å leve etter kan få høyst reelle og håndfaste, noen ganger bekmørke konsekvenser.