Sekunder av Sunnmøre

Noe napper i meg og vekker meg, gjennom hele natta. Det må være underbevisstheten, der Ørnulf Opdahls storslagne landskap ulmer. Som om den vil at jeg skal se at bildene hans er sanne. For hver gang jeg våkner, møter jeg Sunnmørs-natta over havna og fjellene, der lyset driver natt mot dag.

Først svart med forsiktige lys fra husene, før det bleke lyset. Så morgenrødmen som ildfarger havna, før morgenen og sola seirer.

Når Ørnulf Opdahl maler, snur han ryggen til havet og fjellene som steiler rundt småbruket på Godøy. Han må det, skal han eviggjøre Vestlandets skiftende temperament. Han må ha synet inne i seg for å rekke det sekundlange solstreifet over fjellsida, før skodda igjen pakker den inn og bare lar en flik av toppen være synlig. Neste gang kan det være vannlinjens flo eller fjære som får låne strimen av lys.

Det er disse sekundene Ørnulf Opdahl maler. Vestlandets øyeblikk, der hvert av dem kan by et nytt vær, fra ishavståkas gispende kulde til varmende sol. Alle like forgjengelige og foranderlige.

Festspill

21. mai skal vi se Ørnulf Opdahl som Festspill-utstiller i Bergen. Utstillingen er tilegnet minnet om naboen, fiskerbonden Andreas Myklebust, som Opdahl har delt mang en tanke med. På 40- 50 lerreter, store som små, møter vi Opdahls landskap, malt de siste tre årene. Nesten uten mennesker nå. I noen ganske få aner du skikkelser, nær rammekanten, på vei ut av bildet.

Havet ved midnatt. Landskapet bortenfor. Fyrtårn og lysende sky. Gjenskinn av dagens høstspeil. Natt på jorda. Lyset hilser mørket. Ferjested ved natt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Korthogd poesi, fort nedskrevet på de en gang hvite atelierveggene. Nå har malingen stripet dem, mest i svart. Svart står også Ørnulf Opdahls syn i ord, skrevet mens han maler, eller i tankeprosessen før et bilde.

- Når lavtrykkene ruller inn, når en båt trekker garn, når fuktig luft gjemmer fjellene i skodde, da blir det bilder, sier Ørnulf Opdahl. Det er ikke så mye solskinn i bildene mine, men lyset er vesentlig. Og titlene er viktige. Jeg skriver på veggen det som detter meg inn. Noen ganger kommer tittelen først. Ord skaper bilder. Tittelen på et bilde skal gi tilskueren en nøkkel som åpner til noe mer. Men den skal ikke fortelle alt. Folk må dikte videre selv.

Vi gjør det. Bildene hans suger oss fast. Naturens mektighet, lyrisk, brutal og sann gir en religiøs opplevelse.

- Ikke så dumt. Man får en mektig følelse i denne naturen, som i en katedral. Vi får nyte den før hele landet er lagt i tunneler. Men jo flere tunneler, jo større berettigelse får landskapsmaleriet.

- Enn om du hadde vokst opp på Hedmark?

- Rystende tanke. Ikke desto mindre er Peder Balke, en av mine helter, derfra. Men han reiste til Nord-Norge. Det preget ham.

Stygge Ålesund

Jeg reiste jo også herfra, men hadde landskapet med meg uten å vite det bevisst. Da vi kom tilbake fra Killingen i Oslofjorden med flyttelasset på en båt, vi eide ikke stort den gangen, ble naturen en voldsom opplevelse. Det tok tid før jeg våget å male den.

Det landskapet du vokser opp i, preger deg resten av livet. Jeg visste ikke før jeg var voksen at jeg levde i et kunstverk av en by. Vi syntes Ålesund var stygg. Dragene, ornamentene, slyngene på husene skremte meg. Men det satte fantasien i sving. En utrolig by. Under sildefisket fordoblet folketallet seg. Båtene lå tett, vi smågutta hoppet fra båt til båt, der vi stjal sild som vi tredde på ståltråd og solgte på dørene for ti øre stykket. Far arbeidet i Noregs Sildesalslag, jeg kom miljøet nært.

- Kunstnertanker i et miljø der forfedrene hadde havet som arbeidsplass?

- De kom tidlig. Jeg tegnet mye, og far malte litt. I skapet hadde han et akvarellskrin og noen deilige mårhårspensler, sammen med pipetobakk og et slangeskinn fra tida til sjøs. Eksotisk. Men akvarellskrinet var forbudt. Da jeg ville bli kunstner, satt mor og far tryggheten foran alt. Skulle jeg male, måtte jeg lære det fra bånn.

Gamle teknikker

Jeg ble sendt til yrkeskole i Holmøyane, et fantastisk grunnlag. Jeg rakk å lære gamle teknikker, ådring, ornamentering, marmorering og skrift. Og vi reiv alle fargene sjøl. Jeg bruker fortsatt klassisk teknikk, og når jeg får en idé til en bilde, tenker jeg først ut den tekniske løsningen. Hvordan skal jeg få lyset til å komme ut av bildet, til å skinne gjennom laseringen? Den første snøen på fjelltoppene som er selvlysende? Det er ikke mye solskinn i bildene mine, men lys. For å skape lys må du ha mørke. Når sola står midt på himmelen, er det minst spennende å male. Om sommeren er det skodda som redder meg.

Ørnulf Opdahl og hans kone, tekstilkunstneren Sidsel Colbiørnsen, lever i en filial av paradiset på Godøy, et par tunneler fra Ålesund. På småbruket bor også fire spelsauer som beiter på vestlandsgrønn eng, der krokus og påskeliljer velger vokseplassen sjøl. Ute på neset sitter storspoven, over rullesteinene som kan drønne i tung sjø. Ved naustet ligger færingen som ros noen meter utpå og gjør dem sjølberget med fisk. Losbåten, «Elisabeth» fra 1902, er deres sommerbolig. De ferdes langs kysten og henter inntrykk.

Ørnulf Opdahl har forfedrenes sjømannsblod i årene. Og sjømann var opprinnelig hans eneste yrkesalternativ.

Stabbesteiner

Men det ble kunst, og han gjorde en lynkarriere. Allerede som 17-åring kom han inn på Akademiet. I 1968 hadde han sin første store separatutstilling som kritikerne omfavnet. En av dem var Dagbladets Hans-Jacob Brun. Seinere ble Brun direktør for Astrup Fearnely Museet og inviterte Opdahl til en retrospektiv utstilling i fjor.

- Du kunne vedkjenne deg fortidas bilder?

- På godt og vondt. Jeg kjøper i hvert fall ikke opp gamle bilder for å brenne dem. Alle har noe, men ingen er fullkomne. Eldre bilder kan inspirere til nye. Og det står da noen stabbesteiner langs veien.

Han lemper bildene i atelieret til side, og bærer et stort ut på enga for fotografering. Slektskapet mellom lerretets monumentale landskap og Vestlandets eget verk er tett.

- Velg deg et bilde i verdenskunsten?

- For en utfordring. Jeg var på reise med Kunst- og håndverkskolen i Italia, et race gjennom renessansen og kunsthistorien. I Venezias Galleria dell' Accademia sto jeg plutselig foran et bilde som slo meg rett i bakken: Giorgiones «Stormen». Da forsto jeg at kunst er udefinerbar.

Ørnulf Opdahl tar seg god tid, gir oss hele dagen. Viser oss også resten av Godøy fra bilvinduet.

Hav og fjell i skiftende stemninger. Foran oss mørkner skodda fjellsida, den lysende snøen i bratthenget bak skimtes så vidt.

- Nesten så jeg skulle malt det sjøl, sier han. Sjøl så utadvendt, full av djerve Sunnmøre.

Bildene forteller om en annen Opdahl. De eier hans hemmelighet. Bare en flik av den når ut til oss.

MONUMENTALT: Slektskapet mellom lerretets ruvende landskap og Vestlandets eget verk er ett i Ørnulf Opedahls bilder.