Selbekks kamp

Hvis ikke tittelen «Min kamp» var opptatt, ville det ha vært den beste og mest dekkende tittelen på denne boka.

BOK: Redaktøren i den vekkelseskristne avisa Magazinet har skrevet sin versjon av striden om Muhammed-karikaturene fra ideen om oppslaget oppsto til Vebjørn K. Selbekks velregisserte forsoningspressekonferanse med integrasjonsminister Bjarne Håkon Hanssen. Avsnittene om hvordan Selbekk med hjelp av Dagfinn Høybråten presset Stoltenberg-regjeringen til å arrangere hans «forsoningsmøte», er både forbløffende og skremmende.

BOKA ER SKREVET med journalistisk driv, stort engasjement og i en insisterende og påståelig tone. Redaktøren legger ut om sine motiver og på et par avsnitt løser han de vanskeligste verdensproblemer. Carl I. Hagen framstår som en nyansert grubler i forhold, og det blir forståelig hvorfor han nesten har pensjonert seg. Sjelden har det vært så sant at en sak har to sider som for Selbekks bok, og aldri har det vært så viktig ikke å blande dem sammen. Et velkjent fyndord trenger imidlertid en ny vri etter boka: Jeg er uenig i alt du sier, men vil gi mitt liv for at du skal ha rett til å ytre meningene dine. Man stemmes ikke til fest av å bøye seg for plikten i dette tilfellet, man gjør det med den største ulyst. Så får trøsten være at man i det minste har handlet moralsk: Etter Kants definisjon er det jo bare den som følger plikten med ulyst som gjør det. Den som har lyst til å gjøre som plikten sier, handler ikke moralsk, ifølge Kant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SÅ DET ER LIKE GODT å få det overstått: Vebjørn K. Selbekk forsvarte trykkefriheten da han gjenga en faksimile fra Jyllands-Posten med 12 karikaturer av Muhammed i Magazinet 10. januar 2006. Han sto øverst på ytringsfrihetens skanse da redaktørene i andre norske aviser som tidligere hadde trykket karikaturene satt musestille og håpet ikke å bli oppdaget. Han ga seg ikke selv om Utenriksdepartementet sendte et merkelig rundskriv til sine ambassader som begynte med å beklage at karikaturtegningene hadde blitt trykket i Magazinet. Også statsministerens uttalelse om at Magazinet måtte bære en del av ansvaret for ambassadebrenningen i Damaskus, er mer enn en ripe i lakken og er gjengitt på omtrent annenhver side i boka. Heller ikke hos bisp og prost, Pinsemenigheten, Kirkens Nødhjelp, Vårt Land og KrF, organisasjoner fra Selbekks egen leir, var det støtte å få da det haglet med trusler gjennom e-post, telefon og tekstmeldinger. Selbekk forlot ikke sin post, og ære være han for det.

DEN ANDRE SIDEN av saken er at Selbekk nå har skrevet en framstilling av dramaet, og av sine motiver og verdensanskuelse. Disse kan selvfølgelig undersøkes, granskes og kritiseres uten at hans handling reduseres. I sånne tilfeller gjelder ikke sinnelagsetikken, altså at en handlings verdi ligger i motivet for handlingen. Så hva mener Selbekk?Terrorismen kan være en bra start. Alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer, siterer Selbekk en kommentator. Fattigdom kan ikke være årsaken, men i Koranen sure 2: 190- 193 står det at muslimer skal drepe de vantro overalt hvor de kan finne dem. To streker under svaret. Men hvor var terroristene fra i 1970? Italia og Tyskland, og i 1880? Russland. Hadde de også lest Koranen? Noen har forklart 11. september med USAs krigføring i Afghanistan og Irak. Selbekk vet bedre: Da glemmer man at USA ble angrepet «før de gikk til aksjon mot Afghanistan og Irak.» Vet han ikke at Bill Clinton skryter av at han bombet hulene i Tora Bora, og at det er sant? Har han ikke hørt om Operasjon Ørkenstorm i 1991 og vet han ikke at USA og Storbritannia med jevne mellomrom etterpå har bombet landet? Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg Selbekk lyver. Løgn og politisk demagogi er også vestlige kjerneverdier. Han vil beholde blasfemiparagrafen i grunnloven, men når han er blasfemisk forsvarer han ytringsfriheten.

ORDET RASE smaker ikke vondt i munnen på Selbekk. Han kjenner ikke definisjonen på hva det er å være norsk: Født i Norge eller norsk statsborger. Han hevder at kulturmøter og et økende mangfold beriker de europeiske samfunnene på flere måter, men han klarer ikke å gi et eneste eksempel på det bortsett fra at han liker å handle i innvandrerbutikker. Og hvorfor skulle han gi positive eksempler når han hevder at møtet mellom islam og de vestlige demokratier er et sammenstøt mellom to æraer, mellom en mentalitet som tilhører middelalderen og en som tilhører det 21. århundret. Selbekk framstiller seg i boka både som Jahve og Jesus, både som den som kan opprøre havet og stille bølgene. Den som ikke vil være med på hans forsoning, trues med brune ekstremister. Forsoningsønsket hans hadde vært mye mer troverdig hvis han hadde brukt søk-erstatt-funksjonen på «muslim» og «menneske med muslimsk tro». Det er noe veldig reduserende å karakterisere mennesker bare ved deres tro. Alle mennesker er noe mer enn sin tro, og det er i dette mer forhåpningene ligger på begge sider. Det er en merkelig måte å praktisere nestekjærlighet, men kanskje skal den ikke praktiseres på hedninger?Det er riktig at islam er kvinneundertrykkende. Krisesentrene i Norge ble ikke opprettet for å hjelpe pakistanske kvinner. Hvite æresdrap er en årviss hendelse. Dette er en vestlig kristen tradisjon. I vekkelseskristne miljøer meldes det stadig om kvinneundertrykking. Hvorfor gjøre seg vakrere enn man er?

LIKE OFTE SOM stats- og utenriksministeren med rette kritiseres, takkes Carl I. Hagen og Siv Jensen for uforbeholden støtte. Ingen forklaring er for enkel og dårlig, Selbekk setter dem fram på selvhøytidelig og påståelig måte. Det er en vestlig verdi å debattere, hevder han. Men hvorfor skal han debattere når han har alle svarene? I virkeligheten debatterer han ikke, men debatt har blitt en måte å misjonere på. Det vil si, han har ikke funnet på noe selv, men fått alt sammen av sin svenske eierorganisasjon, Livets Ord.Demografi er naturligvis ikke noe ukjent felt for Selbekk, og han er bekymret, «økningen i tallet på muslimer er en av hovedtrendene i europeisk demografisk utvikling.» Det er bare det at muslim, like lite som kristen eller ateist, er demografiske kategorier, så hva er det han mener? Det er også svært vanskelig å forstå hva Selbekk mener med et flerkulturelt samfunn, som han påstår han er en tilhenger av. Her er mangelen på eksempler påfallende. Selbekk kaster ikke bort tida på distinksjonen mellom en ytring, en trussel, en aggresjon eller en provokasjon. Han gjør seg heller ingen tanker om hvorfor det var da lille Magazinet publiserte faksimilen at det ble oppstuss. Det er ganske merkverdig. I boka er han veldig nøye men med hver eneste gang å skrive at han bare har trykt en faksimile, men på første sida i Magazinet 10. januar 2006 sto det: «Magazinet trykker i dag tegningene som har rystet Danmark.» Det framgår av boka at Selbekk hadde kontakt med andre medier som kunne spre publiseringen av tegningene og saken i et mye større omfang enn avisas 4-5000 abonnenter skulle tilsi. TVNorge hadde fått nyss om hva som var i gjerde og ville intervjue redaktøren dagen før avisa var på gata. Hvem tipset TVNorge? «Dagbladet har fått lovnad om å bli tipset med en gang dersom det kommer drapstrusler.» (s. 53) . To sider lenger ut i boka står det at nyheten om drapssiktelsen hadde blitt kjent. «Igjen er det dagbladet.no som lager det største oppslaget.» Var det ikke det som var meningen? Selbekk er en meget beregnende herre.

HANS KAPITTEL om mediedekningen bør bli ABC for medieforskere. Det dreiser seg om TVNorge og Per Ståle Lønnings «Sytten tretti», TV 2 Nyhetene og «Tabloid». Det er i de private reklamefinansierte mediene at Selbekks parolespråk passer inn, på 23 sekunder løser han alle vanskeligheter. « Søndagsavisa » , Dagsnytt 18, blir for tunge i sessen. Det samme gjør selvfølgelig også debattsidene i Aftenposten og Dagbladet. Boka viser at det er oppstått en segregert mediesituasjon. Fornuften og ufornuften har skilt lag. Det er ytterst beklagelig og konsekvensene av det kan bli forferdelige. Når fornuften ikke lenger møter ufornuften, forfaller den av politisk korrekt selvforherligelse. Et annet svært interessant kapittel handler om hvordan de ulike kristne organisasjonene reagerte. Det pågår en voldsom kamp om hegemoniet i det kristne Norge, den liberale teologien er under sterkt press.

DENNE MANNEN VAR ytringsfrihetens skytshelgen i Norge. Presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, har skrevet et glitrende forord til boka. Det er altså mange grunner til å skaffe seg den. Det er ikke Selbekks mot, men alle de andres feighet som er oppsiktsvekkende. Da hele det politiske etablissementet, alle de politisk korrekte, partiene og redaktørene krøp i dekning, sto denne mannen opp og reddet oss alle. Tida er nå moden for å brette opp skjorteermene og sørge for at han aldri mer må få spille noen politisk rolle i Norge.