KJEKKAS: Fansen hylte seg hese lenge før storsjarmøren Jared Leto hadde fått av seg solbrillene i Spektrum. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
KJEKKAS: Fansen hylte seg hese lenge før storsjarmøren Jared Leto hadde fått av seg solbrillene i Spektrum. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Selfies, hylende fans og Jared Leto

Jared Leto er en likandes kar, men den altoppslukende poseringstrangen og publikumsfrieriene hans blir i overkant dominerende.

KONSERT: To faktorer må være til stede dersom du skal få full uttelling på en Thirty Seconds To Mars-konsert.

Én: Du må synes at Jared Leto er en sjeldent kjekk kar å se på. To: Du må være over gjennomsnittet glad i publikumsfrierier, altså å hoppe opp og ned og «make some noise». Det meste annet blir sekundært. Musikken like så.

Leto gjestet på fredag «Skavlan». Der fortalte han om sine trange oppvekstkår og hvordan han og broren har måttet jobbe knallhardt for å komme seg opp og fram. Denne underdog-tematikken er også sentral i Thirty Seconds To Mars' musikalske univers. Det handler om et overlevelsesjag og kampen mot den store uhåndgripelige fienden. Denne David mot Goliat-retorikken har gitt dem en omfangsrik menighet av fans, internt kalt Echolons - Leto-kompaniets egne fotsoldater. 

Ingen underdog Det var så visst ingen underdog som entret scenen i Spektrum på søndag. Jared blir mottatt som Messias fra fremtiden i det kokende konsertlokalet. Til de pompøse fanfaretonene til «Birth» bemanner de scenen en etter en. Skjønt det er bare lillebror Leto som blir lyssatt.

De andre blir værende i skyggen showet gjennom. Billedlig og bokstavelig. Den innleide bassisten har nok i arbeidsinstruksen at han ikke har lov til å bevege seg lenger frem enn bakkanten av trommepodiet.

Men la oss kalle en spade for en spade. Thirty Seconds To Mars handler om mannen i midten. Det vet bandet, fansen og fotografen som fotfølger han konserten gjennom. 

Nachspiel De endeløse publikumsfrieriene er allerede veletablert i andre låt ut, «Search And Destroy». Og man kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet av hvor enkelt men effektfullt det er når konfettien spruter og ballongene popper opp over publikumsmassen i «This Is War». Eller hvor «inkluderende» det er når Cornelius fra Nord-Norge og Laila blir plukket opp på scenen og får tatt sine «selfies» under «Do Or Die».

Så er det nachspiel med Jared og kassegitar fremst på egorampen. «Hurricane» og «The Kill(Bury Me)» kommer begge i akustisk tapning ispedd mer fans på scenen og endeløse fotoseanser. Det hele utvikler seg til en neste tyve minutter lang seanse der Instagram skal få sitt og bursdager skal feires. Det blir i det meste laget.

Drukner Det store ankepunktet er at den dramatiske og pompøse rocken som serveres er ganske så hul og utmattende i lengden.

Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer

Det blir heller ikke bedre av at paradenummer som «Kings And Queens» lider av dårlig miks. I alle fall med tanke på at veldig mye av musikken ligger på tape. Letos vokal drukner ofte i den hamrende synthlarmen. Thirty Seconds To Mars er på sitt beste når de lar de lar det stå til med skamløs U2-megalomani og sprutende konfetti i «Closer to the Edge».

Alt i alt er det effektivt vekkelsesmøte hvor bandet får bondet med fansen. Men den store musikalsk opplevelsen blir det aldri. Men flott lysshow da og Leto tolker Rihannas «Stay» på en respektabel måte.

Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer
Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer