Selger media legemidler?

Medienes dekning av enkeltstående helsesaker er med på å omfordele fra dem som har lite til dem som har mye, mener Terje Carlsen.

250 LEGER HAR

satt søkelys på yrkesgruppens fraternisering med legemiddelindustrien i en helsides annonse i Dagbladet. Kanskje også journalister selv bør se på sin mer og mindre bevisstløse omgang med legemiddelindustrien? Casejournalistikken bidrar til at helsekroner tas fra de syke og fattige og gis til de friske og rike.

Mediene er en viktig informasjonskilde for allmennheten når det gjelder kunnskap om sykdom, sykdomsrisiko og mulige behandlingsformer. Men bare helsepersonell kan i Norge utsettes for reklame for reseptbelagte legemidler. Det er satt opp forskrifter for legemiddelreklame. Hovedregelen er at reklamen skal være nøktern og saklig.

MEN REKLAMEFORBUNDET

slår ikke ned på helsejournalistikk som fungerer som ren reklame for legemidler. For kanskje den viktigste måten legemiddelforetakene i dag selger sine produkter på, er gjennom kommunisering av normalitet, avvik og risiko i såkalte helsereportasjer. Medieoppslag om «sykdom» kan derfor ofte fungere som den beste reklame for nye legemidler.

Avisenes definerende blikk er vendt mot hver enkelt av oss lesere. Medieblikket markerer hva som går og hva som ikke går an. Som en konsekvens av dette blir fokus derfor dreid fra folkehelse til genetisk kartlegging, fra den sosiale kropp til den individuelle kropp. Følgelig skjer det også en dreining fra begrepet pasient til risikant, det vil si mennesker som ennå ikke er syke, men som på grunn av sin genetikk og egen kropps egenskaper står i fare for å bli det. Vi så det tidligere i år i en stor forsidesak i Dagbladet: «Er du i faresonen? Blodet røper hjertet ditt» (Dagbladet 26.2.04).

I SELVE REPORTASJEN,

som er et intervju med en av de mer kjente behandlingsoptimistene i norsk helsevesen og en hyppig brukt kilde i Dagbladet om nye preparater mot hyperlipidemi (mye kolesterol) og hjerte-/karsykdommer, professor og overlege Serena Tonstad, kunne du også fylle ut et kartleggingsskjema og få svar på om du er i risikosonen for hjerte-/karsykdom og derfor trenger medikamenter.

Det Dagbladet ikke forteller, er at Serena Tonstad har tette bånd til en rekke legemiddelprodusenter, som hun også selv redegjør for i sine artikler i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Derved gir Dagbladet Tonstads påstander også en normativ verdi. Dynastiseringen av ekspertisen, og dermed også av individet og kroppen, gjør igjen at folket flytter blikket innover mot seg selv, mot sin egen kropp, i stedet for ut mot de andre eller samfunnet.

Dette kroppslige behovet gir seg utslag i de enorme ressursene som leger i dag kan bruke på å diagnostisere risiko hos friske, ressurssterke mennesker, som måling av kolesterol og tøylesløs bruk av blåreseptordningen til forebyggende behandling av alskens mulige risikoer som igjen går på bekostning av de faktisk syke og mindre ressurssterke. I Norge utfører for eksempel allmennlegene totalt 15 millioner konsultasjoner per år.

DETTE INDIVIDRETTEDE,

forebyggende arbeidet mot hjerte- og karsykdommer utføres i hovedsak i allmennpraksis. I retningslinjene fra 1995 ble det anbefalt å senke grensen for medikamentell behandling av hyperlipidemi til et serumkolsterolnivå på 6,5 mmol/l, men alt ved 5,5 mmol/l skal legen ringe i bjella. Personer med slike verdier utgjør hele 28 prosent av befolkningen over 20 år, alt i alt nærmere en - 1 - million mennesker (905 000 personer). Dersom man ikke bare skal oppdage risikoen, men også ha mulighet til å intervenere handler det om tre konsultasjoner per år. Da beslaglegges hele 18 prosent av konsultasjonspraksisen i allmennpraksis. Til sammenlikning vet man at man ved å heve behandlingsterskelen til 8 mmol/l bare ville legge beslag på fem prosent av kapasiteten.

DENNE ENORME OFFENTLIGE

innsatsen mot friske redder teoretisk bare noen få individer fra infarkt. Og da er ikke de kausale forbindelseslinjene engang entydig klarlagt. Intet annet samfunnsområde kunne ha regnet med å få så mye offentlige kroner, med så lite empirisk belegg. Det er åpenbart at denne overbehandlingen av friske går utover innsatsen mot psykiatriske pasienter og andre syke med lavstatussykdommer. Sånn sett er medienes helsediskurs også med på å omfordele fra dem som har lite (de fattige og syke) til dem som har mye (de rike og friske).

Casejournalistikkens dramaturgiske grep gir den ressurssterke pasienten et overtak overfor politikerne i det medieskapte Colosseum. Den angsten Dagbladet og andre medier skaper gjennom sine helsereportasjer, gir legemiddelindustrien fritt spillerom til å påvirke befolkningen, slik det ble anskueliggjort i et førstesides Dagblad-oppslag 11. februar i år. Der står følgende over førstesiden: «Leger tvinges til å gi oss rottegift». Det er her tale om de blodtrykksenkende tiazider som Rikstrygdeverket går for i blåreseptordningen.

Folk blir selvsagt vettskremte, og det oppstår det Ulrich Beck vil kalle «moralsk panikk». Ikke mindre panikk blir det av at leseren får vite at kilden ikke er hvilken som helst lege. Han er, ifølge Dagbladets helsejournalist Hilde Schjerve, «En av Europas fremste blodtrykkseksperter, professor og overlege Sverre E. Kjeldsen ved hjertemedisinsk avdeling på Ullevål Sykehus». Det Dagbladet heller ikke forteller leserne her, er at avisens artikkel er basert på en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening i januar i år, der professor Kjeldsen og hans medforfattere gjør oppmerksom på at de mottar honorarer og forskningstøtte fra en rekke legemiddelprodusenter som selger andre medisiner enn tiazidene.

Medieviteren John Eldridge viser i den sammenheng hvordan en bestemt lobby av kjøttprodusenter i Storbritannia i 1989 vant gjennom i markedet ved å stigmatisere konkurrentens kylling som salmonellainfisert ved hjelp av mediene. Til og med landbruksministeren måtte trekke seg etter massiv kritikk basert på medieoppslagene. Men etter 1989 forekom nesten ikke salmonellahistorier i mediene til tross for at forekomsten av salmonella da økte fra 12 931 tilfeller i 1989 til 16 141 tilfeller i 1990.

MEDIENE ER BLITT

en arena for den skjulte makten som finnes i de - for oss lesere - «usynlige» nettverkene mellom autoriserte kilder som professorene Tonstad og Kjeldsen og legemiddelindustrien.