Sellafield-seieren

TI ÅRS MILJØKAMP

er kronet med seier. Forrige uke ble det klart at de radioaktive utslippene av technetium-99 (Tc-99) endelig skal renses. Det er en historisk avgjørelse, men den har ikke kommet uten sverdslag. En samlet kystbefolkning har stått sammen med blant andre Bellona for å få stanset de radioaktive utslippene. Miljøvernminister Børge Brende har også gjort en uvurderlig innsats, og har utrettelig tatt saken opp med sine britiske kolleger.

Det var i 1994, mens Norge solte seg i glansen av OL på Lillehammer, at de kontroversielle utslippene startet. Uten noe varsel til nabolandene begynte britene å pumpe store mengder atomavfall ut i Irskesjøen. Utslippene var enorme. Fra å ha ligger på 3 Terabecquerel Tc-99 per år gjennom hele 1980-tallet, økte utslippet til 190 TBq i 1995. Konsekvensene for det marine miljøet var store. Britiske myndigheter hadde forventet at det radioaktive avfallet skulle blande seg med sjøvannet, og på den måten fortynnes i miljøet. Men i stedet for å fortynnes, ble det radioaktive avfallet oppkonsentrert i tang og hummer.

Årsaken til utslippene var paradoksalt nok åpningen av et nytt renseanlegg på Sellafield. Selv om anlegget renset ut plutonium og cesium, rant det radioaktive technetiumet rett igjennom. Her i fra ble atomavfallet transportert med havstrømmene nordover forbi Skottland, og videre Nordøstover langs Norskekysten.

TO ÅR ETTER

at utslippet startet, begynte man å registerer forurensningen her i Norge. Siden den gang har konsentrasjonene av Tc-99 i norsk tang og hummer stadig vært stigende. Målinger fra de siste årene viser konsentrasjoner i grisetang på 660 Becquerel per kilo (tørrvekt). Til sammenlikning ligger EUs tiltaksgrenser ved en atomulykke på 1.250 Becquerel per kilo (Bq/kg). Nivåene nærmet seg tiltaksgrensen, og var økende. Men utslippene fra Sellafield ble ikke regnet som noe uhell, og langt i fra noen ulykke. Tvert imot handlet det om kalkulerte handlinger, der man bevisst valgte å se bort fra retningslinjene. I Irskesjøen var situasjonen prekær. I 1996 inneholdt tang utenfor Sellafield-anlegget 62,000 becquerel Tc-99 per kilo (våtvekt).

Atomavfallet stammet fra flere gamle tanker inne på Sellafield. Disse var i svært dårlig forfatning, og for å hindre uhell måtte tankene tømmes. Britene hevdet rensing var umulig, og fastholdt at det var fornuftig å helle avfallet på sjøen. I tillegg ble det argumentert med at det var umulig å lagre avfallet på land, i og med at radioaktivitet ville kunne lekke ut fra et framtidig deponi, om enn ikke før om et par tusen år.

FOR Å IMØTEGÅ

argumentasjonen begynte Bellona å grave fram gamle britiske miljørapporter for om mulig å finne fram til en brukbar renseteknologi. Vi fant blant annet TPP-metoden. Metoden hadde lenge vært kjent fra laboratoriene, men aldri blitt tatt i bruk i stor skala. Kort fortalt innebærer metoden å blande det kjemiske stoffet TPP med avfallsstrømmene, for på den måten å felle ut radioaktivt Tc-99. Dette kunne så renses ut ved hjelp av et filter, støpes inn i betong, og lagres på land. Teknologien hadde en kostnadsramme på 35 millioner kroner.

Bellona presenterte noen av sine resultater i et arbeidsnotat sommeren 2001. Det rikt illustrerte dokumentet ble publisert på norsk og engelsk, og bidro til at den norske argumentasjonen sto sterkere enn tidligere. Notatet ble blant annet lest av kunstner og sanger Johs Røde fra Ramberg i Lofoten. Han lot seg inspirere, og sammen med blant andre Per-Kaare Holdal stiftet han den nye grasrotorganisasjonen «Lofoten mot Sellafield» (LmS).

I januar 2002 arrangerte LmS sin første konferanse om Sellafield, i Stamsund i Lofoten. Også i andre deler av landet økte trykket i saken. I forbindelse med Nordsjøkonferansen i 2002 kom den britiske miljøvernministeren til Bergen. Da hadde Naturvernforbundet i Hordaland mobilisert nærmere tusen demonstranter som møtte ham på kaia. Vendepunktet i saken kom i april 2003. Da arrangerte Bellona en konferanse på Sellafield-anlegget, sammen med Lofoten mot Sellafield, og eieren av anlegget, British Nuclear Fuels. Med var også representanter for norske og britiske strålevernmyndigheter. Her kunne Bellona legge fram konkrete bevis for at en prøvestans, og et forsøk med bruk av TPP-metoden var praktisk mulig. På konferansen var også miljøvernminister Børge Brende, som tok med seg Bellonas argument videre til sin britiske kollega Michael Meacher i London i mai. Brende har ofte karakterisert dette møtet som det tøffeste han har deltatt på. Inntil da hadde britiske myndigheter hele tiden argumentert med at det var umulig å rense ut det radioaktive stoffet, og at en prøvestans ikke lot seg gjennomføre. Med bevismaterialet fra blant andre Bellona var denne argumentasjonen ikke lenger holdbar.

BRITISKE MILJØMYNDIGHETER

forlangte en ny gjennomgang av saken, og i juni 2003 kom rapporten som viste det var fullt mulig å deponere avfallet på land. I tråd med de norske kravene ble det nå innført en midlertidig stans i utslippene, og høsten 2003 arbeidet britene med å teste ut den nye teknologien. Bellona og LmS arrangere en ny konferanse i London i februar i år. Her ble det lagt fram resultater som viset at den såkalte TPP-metoden hadde fungert over all forventning. Testene viste en rensegrad på mer enn 95 prosent. Den endelige avgjørelsen om å ta i bruk metoden ble tatt 20. april.

For Norge sin del har vedtaket stor betydning. Tc-99 representerte det aller største enkeltutslippet fra Sellafield, og første til unødvendig strålebelastning av mennesker og miljø. I tillegg var utslippene en økonomisk belastning for norsk havbruksnæring. Erfaringer fra ulykken med atomubåten Kursk viser at markedene er svært følsomme for radioaktiv forurensing. Hvis konsentrasjonene av radioaktivitet i norsk tang og hummer hadde oversteget EUs tiltaksgrenser kunne det blitt vanskelig å få avsetning på alle norske varer fra havet.

DET AKUTTE PROBLEMET

med Sellafield er nå løst, men fremdeles står det oppgaver i kø. Blant annet er det lagret 1,500 kubikkmeter med høyaktivt flytende avfall på Sellafield. Til sammen inneholder dette avfallet hundrede ganger mer radioaktivt cesium enn det som ble sluppet ut under Tsjernobyl-ulykken i 1986. Noe av avfallet er lagret på 50 år gamle tanker, og er avfall som snarest mulig bør behandles, og overføres til fast form.

I tillegg er det lagret 80 tonn med rent plutonium på anlegget. Uten en videre behandling utgjør plutoniumet et potensielt ikkespredningsproblem, og en trussel mot helse- og miljøsikkerheten. Vi kan imidlertid notere en stor seier i arbeidet mot de radioaktive utslippene fra Sellafield, og ingen kan påstå at de har vunnet den saken alene. Bellona sitt faglige arbeid mot atomutslippene hadde neppe fått gjennomslag uten et bredt politisk og folkelig forankring i bunnen. Ti års miljøkamp er kronet med seier. Det er en seier for det folkelige miljøengasjementet, og det er en seier som viser at det nytter å sloss.