BREDT SAMARBEID: Når Norge i fremtiden skal ta initiativ til investering i utviklingsland, håper vi Nikolai Astrup (bildet) legger opp til et bredere samarbeid mellom både næringsliv, sivilsamfunn, myndigheter og fagbevegelse, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
BREDT SAMARBEID: Når Norge i fremtiden skal ta initiativ til investering i utviklingsland, håper vi Nikolai Astrup (bildet) legger opp til et bredere samarbeid mellom både næringsliv, sivilsamfunn, myndigheter og fagbevegelse, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Utviklingspolitikk:

Selv de som har lite å dele, må også dele, Astrup

Rettferdig fordeling må ligge til grunn for å bekjempe fattigdom. Det har det gjort i Norge – og det må det gjøre i landene Norge gir bistand til.

Meninger

I mars tar et fly av fra Oslo Lufthavn med utviklingsminister Nikolai Astrup på plass ombord. Han er på vei til Ghana for å markere at Norfund etablerer seg i Vest-Afrika, og for å møte næringslivsfolk i landet. Den norske regjeringen vil støtte opp under Ghanas egen visjon: Ghana beyond aid.

- Privat sektor spiller en sentral rolle for langsiktig vekst og utvikling i Afrika, sier Astrup i pressemeldingen fra UD. Derfor har han med seg norske investorer som kan tenkes å sette fart på økonomien til det lille landet på Afrikas gullkyst.

Det Norge har klart bra, er å kombinere fordeling og vekst. Det har vi klart fordi ulike grupper i samfunnet har organisert seg og utfordret hverandre på fordeling av ressurser så den skal bli mest mulig rettferdig.

Norsk Folkehjelp støtter Astrup i at økonomisk etablering av næringsliv og arbeidsplasser er viktig. Men for at næringsliv skal føre til utvikling for flere enn noen få – må man ha viktige støttespillere med på laget: Fagforeninger og sivilsamfunn.

I Utenriksdepartementets pressemelding og i NRKs dekning av saken, er det imidlertid ingenting som tyder på at Astrup møtte dem, eller at denne delen av den norske suksesshistorien var del av den norske delegasjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å bare la de med makt og ressurser stake ut kursen for et lands utvikling er en stor tabbe. Ikke minst vil det være helt motsatt av hvordan vi har lagt til rette for utviklingen her hjemme. Rettferdig fordeling må ligge til grunn for å bekjempe fattigdom. Det har det gjort i Norge – og det må det gjøre i landene Norge gir bistand til.

Så lenge pengene ikke blir fordelt og investert i helse, skole og infrastruktur for alle, vil ikke næringslivet gjøre et land som Ghana uavhengig av bistand.

Det er en krevende oppgave å skulle kombinere kapitalens interesser med vanlig folks behov. I en tale til NHO 6. februar i år uttalte Astrup at «Det trenger ikke være noen motsetning mellom en bedrifts kommersielle mål og våre utviklingspolitiske mål. Tvert imot. Lykkes norsk næringsliv ute, skaper vi arbeidsplasser.»

Det stemmer noen ganger. Men noen ganger stemmer det ikke. Det er jo nettopp derfor vi i Norge har et arbeidsmarked som er regulert av lover og regler.

Det ligger store spenninger mellom en bedrifts kommersielle mål og målene i norsk utviklingspolitikk. Investeringer og nye arbeidsplasser kan gi gode ringvirkninger, men næringsliv kan like gjerne føre til at ulikheten og fattigdommen blir enda større.

Fattigdom handler om så mye mer enn penger. Derfor kan heller ikke arbeidsplasser løse alt. Politisk fattigdom er også fattigdom. I mange land Norge gir bistand til, er manglende tilgang på rettigheter et like stort problem som tilgang på mat og forbruksvarer.

I disse landene bor mennesker som ikke har makt til å holde politikerne ansvarlige – for eksempel for hvilke avtaler de inngår med utenlandsk næringsliv, eller for konsekvensene bedriftsetablering har for drikkevann, luftkvalitet eller påvirkning fra miljøgifter.

Her finnes (ur)folk som ikke blir hørt i avgjørelser som påvirker dem direkte. For eksempel når drikkevannet deres legges i rør og myndighetene selger rettighetene til vannet til utenlandske interesser. Her straffes folk som vil organisere seg for rettferdige arbeidskår, og her blir aktivister fengslet uten rettssak og dom.

Nylig spurte OECD forskere om i hvilken rekkefølge de ville prioritere FNs bærekraftmål for å oppnå best resultater i kampen mot fattigdom. Flertallet plasserte målet om å redusere ulikhet aller øverst.

FN har for lengst gjennom bærekraftmålene slått fast at kampen mot ulikhet er helt sentral for å bekjempe fattigdom. Til og med Verdensbanken har innrømmet at ulikhet hindrer en utvikling som kommer folk til gode. Derfor må denne regjeringen meisle ut en strategi for å sikre at Norges utviklingsinnsats bidrar til å redusere ulikhet.

I Dagsavisen 1. februar i år hevder Astrup at «mange fattige land har lite eller ingenting å dele». Mange fattige land er faktisk enormt rike på naturressurser. Men når bare en liten del av befolkningen bestemmer hvordan disse ressursene skal forvaltes, blir omfordeling neglisjert.

I samme sak hevder Astrup at «forskjellene blir mindre hvis vi sikrer økonomisk vekst og friere handel. Da kan millioner arbeide seg ut av fattigdom for godt.»

Men vi kan ikke tenke vekst først og så fordeling. Da får de privilegerte et forsprang. Hvis ikke Norge har en strategi for at ressurser fordeles jevnere i samfunnet og kontrolleres gjennom demokratiske virkemidler, står vi i fare for å forsterke ulikheten.

Hvilke konsekvenser vil norsk næringsliv i utviklingsland få, og hvordan blir verdiene de skaper fordelt? Hvilke krav må norsk næringsliv stille til lokale myndigheter for at Norge kan bidra til god utvikling? Hvordan forholder norske investorer seg til fagforeninger i landene de opererer i? Hvilke rettigheter har arbeiderne som skal jobbe for dem?

Det er ikke gitt at kommersielle mål og utviklingspolitiske mål finner sammen. Tvert imot. Derfor må målet med Norges utviklingspolitikk være å redusere fattigdom og ulikhet – med næringsliv og jobbskaping som ett av flere virkemidler.

Mange tror på at penger som skapes på toppen, vil dryppe ned på vanlig folk under. Det finnes mange eksempler på at det skjer – og mange eksempler på at det ikke skjer. Det vi vet, er at rettigheter ikke automatisk drypper ned på folk selv om næringslivet gjør det bra i et utviklingsland.

Den norske suksessen er vårt velfungerende trepartssamarbeid og økonomiske vekst kombinert med en sterk velferdsstat. Norsk industri takler strenge miljøkrav, noe som gjør at den er i front også internasjonalt. Vi har åpenhet og transparens i økonomien.

Vi har noe helt spesielt å eksportere, til sammen skaper dette vekst og arbeidsplasser på en bærekraftig måte. Vi vil gjerne være med å selge den eksportartikkelen.

Når Norge i fremtiden skal ta initiativ til investering i utviklingsland, håper vi Astrup legger opp til et bredere samarbeid mellom både næringsliv, sivilsamfunn, myndigheter og fagbevegelse.

Norsk Folkehjelp vil derfor invitere utviklingsministeren til et samarbeid om en strategi for hvordan Norge kan sikre at norske interesser bidrar til reduksjon av ulikhet. Vil du ha oss med?

Når Astrup deltar under åpen spørretime arrangert av Forum for utvikling og miljø i dag, vil vi være tilstede for å spørre ham om nettopp dette.