Selv etter et møbelknusende slagsmål falt den berømte bølgen på plass etter et kort kast med hodet

Den myke machomannen Roger Moore (1927-2017).

,Roger Moore hadde ingen høye tanker om sin egen betydning. Han sa en gang: «Min rekkevidde som skuespiller? Venstre øyenbryn hevet, høyre øyenbryn hevet». Han gjorde den jobben han ble satt til, i fem TV-serier og noen titalls filmer over en karriere som varte i 70 år. «Alle mine rollefigurer ser ut som meg og høres ut som meg,» sa han tørt da jeg møtte ham i et intervju for ni år siden. «Jeg antar at det er derfor jeg har fått disse rollene.»

ROGER MOORE brukte øyenbrynene for hva de var verdt. Han var prototypen på en britisk gentleman.
ROGER MOORE brukte øyenbrynene for hva de var verdt. Han var prototypen på en britisk gentleman. Vis mer

Likevel representerte Roger Moore mer enn seg selv og sin image. Han var en blanding av noe romantisk og jordnært, moderne og mytisk. Med sitt avvæpnende smil, glimt i øyet og sin sterke autoritet var han en verdensmann og en globertrotter, en munter lykkejeger på en klode som strevde med å komme seg på fote etter to verdenskriger. På sitt vis signaliserte han en form for optimisme. Med «Helgenen» på laget kunne det ikke gå helt galt.

Da Roger Moore i 1963 dukket opp som fast innslag på norsk TV, representerte han den nye tida. Den britiske actionserien «Helgenen» var del av en populærkultur som kom for å bli. Selve fjernsynsmediet var bare fire år gammelt i Norge. Som om ikke det var overveldende nok, med sine pausefisker og opplysningsprogrammer, stormet «Helgenen» inn i stuer landet rundt som et pust fra den store, farlige og fargerike verden. Den dynamiske, fengende, stilskapende ouverturen til Edwin Astley kombinert med helgenglorien som faller på plass i hver episode, signaliserer likevel at dette er fantasiversjon av virkeligheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

GLORIEN var et fast innslag i alle episodene.
GLORIEN var et fast innslag i alle episodene. Vis mer

Seriens helt Simon Templar var hentet fra Leslie Charteris’ populære romanserie om denne internasjonale eventyreren. Moore gestaltet figuren med en spillestil som var mildt sagt uvant for et norsk publikum. Full av selvironi, sjarm og handlekraft taklet han forbrytere av alle slag, fra smuglere og mafiatyper til politiske intrigemakere og kaldkrigsaktører. Som regel måtte han redde en vakker kvinne i nød mens han hamlet opp med skurkene.

«Helgenen» var sterkt avhengighetsskapende. Fra 1963 til 1969 ble 79 episoder vist i den såkalte Detektimen, som ble sendt fredag kveld. Der vekslet «Helgenen» med en rekke andre tidstypiske kriminalserier, de fleste av dem engelske. For et actionhungrig, norsk TV-publikum var dette innslaget en befrielse. Når «Helgenen» skulle sendes, sikret alle familiefedre at TV-antennen var riktig innstilt slik at ingenting kunne gå galt. Under selve sendingen lå gatene tomme.

I «Helgenen» ble vår buserull- og lusekoftekledte nasjon kjent med en verden der folk gikk omkring med hvit smokingjakke og svart sløyfe eller håndsydde dresser og sirlig knyttet slips. Damene gikk i aftenkjole eller siste mote fra Paris. Moores frisyre, som vi i vår tenåringsbegeistring gjorde anstrengte forsøk på etterligne, lå alltid perfekt. Selv etter et langvarig, møbelknusende slagsmål falt den berømte bølgen på plass etter et kort kast med hodet. Vi gjorde også langvarige øvelser i å heve øyenbrynene som Roger Moore foran speilet – stort sett uten å lykkes.

FLEST DAMER: Roger Moore har den offisielle rekorden i nedleggelse av kvinner i James Bond-filmene. 
FLEST DAMER: Roger Moore har den offisielle rekorden i nedleggelse av kvinner i James Bond-filmene.  Vis mer

På sitt vis oppfylte Roger Moore 60-tallets drøm om den evige ungdom. Allerede i 1962 skal han ha vært vurdert som James Bond av teamet som lagde «Dr. No» (1963). Moore skriver i sin selvbiografi «Mitt navn er Moore – Roger Moore» (2008) at han har hørt rykter om dette, men at han aldri ble kontaktet. Etter at Sean Connery gikk lei etter fem filmer i 1967, ble Moore spurt, men måtte takke nei på grunn av sin «Helgenen»-kontrakt.

MED DØDEN I SIKTE: Roger Moore med filmens leading ladies, Tanya Roberts og Grace Jones.
MED DØDEN I SIKTE: Roger Moore med filmens leading ladies, Tanya Roberts og Grace Jones. Vis mer

Først i 1972 fikk han jobben. Da var han 45 år gammel. Vittig nok var han tre år eldre enn Sean Connery i utgangspunktet. Han fortsatte som Bond i sju filmer. Den siste av dem ble lagd i 1985, da Moore var 57 år. Han holdt seg godt, men syntes selv det ble latterlig å spille en helt som slåss og sjekker damer i såpass høy alder. Moore er for øvrig den av James Bond-skuespillerne som har nedlagt flest kvinner på lerretet; til sammen 19 mot Connerys 16.

Da han sa ja til å spille Simon Templar, hadde Roger Moore gått fra å være motemodell for britiske klesmagasiner og strikkeoppskrifter til å få hovedroller i Hollywood. Han hadde også spilt i tre TV-serier. I «Ivanhoe» (1958-1959) hadde han i 39 episoder slåss fra hesteryggen med lanse og sverd, i «The Alaskans» (1959-1960) hadde han kjempet seg gjennom isødet på hundeslede i 37 episoder (riktignok i et studio i California) og i «Maverick» hadde han gamblet seg gjennom det ville vesten i 16 episoder.

SVENSK FARTSFANTOM: Mange har drømt om å kjøre en slik bil. Nå fins bare noen ytterst få tilbake.
SVENSK FARTSFANTOM: Mange har drømt om å kjøre en slik bil. Nå fins bare noen ytterst få tilbake. Vis mer

Helgenen varte fra 1962 til 1969. Roger Moore smilte og sloss seg gjennom 118 episoder, først i svart/hvitt, siden i farger. Ofte kjørte han rundt på Rivieraen, i Mellom-Europa og i England i sin hvite Volvo P1800, i dag et ettertraktet samlerobjekt (Åse Kleveland hadde en på 1960-tallet). Serien ble vist i 82 land og gjorde Moore verdensberømt. I Norge ble The Key Brothers & The Quivers’ sang «…og så kom Helgenen frem» en stor hit i 1965. På coveret er Roger Moore avbildet sammen med de seks norske musikerne.

I 1971/1972 spilte Moore inn 24 fartsfylte episoder av «Gullguttene» («The Persuaders!», 1971-1972) – kultserien som på svensk har den fantastiske tittelen «Snobbar som jobbar». Moore spiller den britiske lorden Brett Sinclair og Tony Curtis den nyrike, amerikansk millionæren Danny Wilde. Sammen havner de stadig i trøbbel som de ordner opp i med humor og slagkraft.

En dag sto Moore sammen med Tony Curtis på filmsettet. Plutselig kom en flokk med spanske fans stormende. Curtis bannet og sa at han ikke orket å skrive autografer. Det behøvde han ikke heller. Spanjolene løp rett forbi ham og bort til Moore, mens de ropte: «El Santo! El Santo!» Kapitlet om «Gullguttene» i boka er det kanskje morsomste i Moores muntre og upretensiøse selvbiografi «My Word Is My Bond: The Autobiography» (norsk utgave «Mitt navn er Moore - Roger Moore», 2008) .

GULLGUTTER: Tony Curtis og Roger Moore.
GULLGUTTER: Tony Curtis og Roger Moore. Vis mer

Han forteller om en episode der de skal møte dronningen. Moore forklarer Curtis at man må være iført kjole og hvitt. Curtis sier at det har han ikke, men han har en veldig fin fløyelsjakke og et skjerf. Han stiller i det. Moore skriver: «Dronningen ankom. Hun gikk langs hilserekken som sto og ventet på henne i vestibylen på Odeon. Hun håndhilste på meg, utvekslet noen få ord, og gikk rett forbi Tony. Hun verdiget ham ikke et blikk, og overså ham fullstendig.»

Vi som vokste opp med «Helgenen», kjente igjen stilen da Roger Moore dukket opp som James Bond (Han gjør en flott figur, selv om Sean Connery er den evige agent 007). Moore endrer spionhelten i sitt bilde og forvandler ham fra hardkokt og kynisk til en britisk gentleman og en martinitørr leverandør av vittige relikker. Hvis øyenbrynene går litt mindre opp og ned i disse filmene enn i «Helgenen» er det fordi produsenten Albert Broccoli hadde gitt Moore beskjed om å ikke ligne for mye på Simon Templar.

SISTE BILDE: Roger Moore var kjent for sitt gode humør, som han beholdtlivet ut. Foto: NTB Scanpix
SISTE BILDE: Roger Moore var kjent for sitt gode humør, som han beholdtlivet ut. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Nå er Roger Moore borte. Han var et ikon, en pionér både som TV-helt og filmskuespiller. Selv om han selv gjerne ironiserte og framstilte seg selv som livredd for skytevåpen, var han i stand til å holde dem riktig vei. «Jeg pleier å si at jeg ikke er noen god skuespiller,» sa han da vi møttes. «Jeg må være det likevel, siden jeg klarer å se modig ut på film. Inni meg banker et feiginghjerte