Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Menneskerettigheter i Kina

Selv ikke kunstnere får snakke om Liu Xiaobo i Kina

Liu Xiaobos stol sto tom i Oslo rådhus under Nobelseremonien i 2010. Bilder av den blå stolen blir raskt sensurert.

Kommentar

I desember forsvant et fransk-kinesisk kunstnerpar fra en arkitekturbiennale i den kinesiske storbyen Shenzhen. De ble ført bort, hver for seg, angivelig av sivilkledde politifolk. Bare timer før hadde de avduket sitt bidrag til utstillingen, et fresco-maleri i tre deler. Motivet i midten var et rom med en tom blå stol. I bakgrunnen stengte et gitter for et tradisjonelt kinesisk landskapsmaleri.

TOM STOL: Kunstnerparet Marine Brossard og Hu Jiamin under arbeidet med fresco-maleriet i Shenzhen. Kort etter avdukingen ble det sensurert bort av myndighetene. Foto: Privat / AFP
TOM STOL: Kunstnerparet Marine Brossard og Hu Jiamin under arbeidet med fresco-maleriet i Shenzhen. Kort etter avdukingen ble det sensurert bort av myndighetene. Foto: Privat / AFP Vis mer

Maleriet ble raskt dekket til. Kinesiske myndigheter tillater ingen henvisninger til historien om den nå avdøde fredsprisvinneren Liu Xiaobo. Han har ingen grav som sympatisører kan oppsøke. Da han døde i fangenskap av leverkreft i juli i fjor, ble han raskt kremert og asken spredt på havet. De kinesiske tegnene for tom stol blir regelmessig sensurert på sosiale medier. Liu Xiaobo skal retusjeres bort fra kinesisk historie.

I OSLO: Nobelkomiteens Thorbjørn Jagland under fredsprisseremonien i Oslo Rådhus i 2010 med den tomme stolen med diplom og medaljen som skulle vært delt ut til fredsprisvinner Liu Xiaobo. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
I OSLO: Nobelkomiteens Thorbjørn Jagland under fredsprisseremonien i Oslo Rådhus i 2010 med den tomme stolen med diplom og medaljen som skulle vært delt ut til fredsprisvinner Liu Xiaobo. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix Vis mer

Hu Jiamin og hans franske kone Marine Brossard er begge kommet til rette igjen. Familien deres i Lyon, hvor paret er bosatt, melder at de er i sikkerhet. Det er uklart hva som har skjedd dem, men sensuren av deres bidrag til Shenzhen-Hongkong Arkitektur- og urbanismebiennale var av en slik karakter at venner av ekteparet slo alarm. Det handler også om hvor sensitivt alt som kan oppfattes som opposisjonelle uttrykk, er i Kina. Tomme stoler er tunge – og farlige – symboler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jula er ingen god tid for kinesiske dissidenter. Kineserne feirer ikke jul; rettssystemet går som det pleier. Men påfallende mange saker kommer for retten og dommer mot opposisjonelle utstedes i juledagene, mens vestlige ambassader er stengt og korrespondenter er bortreist. Første juledag 2009 ble Liu Xiaobo dømt til 11 års fengsel. Første juledag i år ble bloggeren Wu Gan dømt til åtte år for å ha «undergravd statsmakten». Han ble fengslet allerede i 2015. Det ble også menneskerettighetsadvokaten Xie Yang. Han ble kjent skyldig i tilsvarende anklage under rettssaken nå i jula, men slipper angivelig å sone ytterligere fordi han har trukket tilbake en påstand om tortur.

Organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch melder i økende grad om bekymring for menneskerettighetssituasjonen i Kina. Mange mener at omstendighetene rundt dødsfallet til Liu Xiaobo var et absolutt lavpunkt. Men Maya Wang, som er HRWs representant i Hongkong, sier til Associated Press at de føler at bunnen ikke er nådd ennå: «Utsiktene er dystre og vi ser ingen tegn til forbedring,» sier hun og beskriver den nåværende undertrykkelsen som den verste siden det blodige angrepet på demokratiforkjempere på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Det er ingen tvil om at tommeskruen er strammet etter at Xi Jinping kom til makten i 2012.

Men Kina ser saken fra et noe annet perspektiv. Myndighetene gir stadig uttrykk for at «universelle rettigheter» er et vestlig påfunn. Menneskerettigheter har en helt annen og videre definisjon i Kina. I en fersk rapport fra ledelsen i Beijing beskrives 2016 som et år med «bemerkelsesverdig» framgang. Her legges det spesielt vekt på innsatsen mot korrupsjon og kampen mot terrorisme. Ytringsfrihet og stemmerett faller ikke inn under de kinesiske menneskerettighetene.

Tidligere president Jiang Zemin er sitert på at en full mage og varme klær er en passe definisjon: «Den viktigste menneskerettigheten i Kina er retten til å overleve». Andre, som HRWs direktør Sophie Richardson, beskriver den nye rapporten som «selvgratulerende». Menneskerettigheter «med kinesiske særtrekk» omtales gjerne som en leninistisk tilnærming til frihetsbegrepet.

Mens kommunister og vestlige liberalere krangler om ord og innhold, ser man en tiltakende tendens til at forholdene for dissidenter i kinesiske fengsler er blitt verre. Amnesty advarer om en alarmerende mangel hos fengselsmyndigheter på å ta ansvar for innsatte som er syke. Det er en tendens til at dissidenter blir sendt ut på medisinsk permisjon for å dø. Det skjedde tidligere i år med forfatteren Yang Tongyan som nylig døde etter å ha sonet 10 år for å ha kritisert 1989-massakren. Og det skjedde med aktivisten Cao Shunli som døde av organsvikt uten å ha fått adekvat medisinsk behandling i fengselet.

En av de internasjonalt mest kjente fangene, ved siden av Liu Xiaobo, er advokaten Gao Zhisheng. Etter fem år i fengsel og tre år i husarrest, klarte han å stikke hjemmefra i august i fjor. Etter tre uker på rømmen ble han tatt. År med mishandling og mangelfull ernæring har knekket ham. Han har mistet tennene og er knapt i stand til å gå eller snakke. For øyeblikket vet ingen hvor han holdes.

Liu Xiaobo er med andre ord ikke den eneste som har etterlatt seg en tom stol. Hans stol ble imidlertid et symbol i hele verden. Kina liker det ikke.