FORFATTEREN: Lars Roar Langslet (H), her på Aschehougs hagefest i 2010. Foto: NTB Scanpix
FORFATTEREN: Lars Roar Langslet (H), her på Aschehougs hagefest i 2010. Foto: NTB ScanpixVis mer

Selv kalte han seg «fanatisk moderat»

Willoch-generasjonens ideolog, Lars Roar Langslet, døde i går, nær 80 år gammel.

Kommentar

Mitt første glimt av Lars Roar Langslet står klart og tydelig for meg etter snart 55 år:
Jeg sto på Universitetsplassen etter min egen immatrikulering, og plutselig fikk mine venner og jeg øye på to høyærverdige karer i lyse kapper gå på den andre siden av Karl Johans gate. «Se, der går to av studentersamfunnets augurer», sa en av mine kamerater som allerede hadde et semester på nakken. De to var Fridtjof Frank Gundersen og Lars Roar Langslet.

I går døde Langslet. Gundersen døde for flere år siden. For noen dager siden gikk Berge Furre, som tilhørte den andre siden i politikken, ut av tida, og sist høst døde Francis Sejersted. De kunne alle omtales som augurer i studentmiljøet i Oslo denne dagen som er så minneverdig i mitt livsløp. Jeg hadde lest om dem i Dagbladet. De var allerede vel etablerte i norsk samfunnsliv som aktive deltakere i samfunnsdebatten og den politiske strid. I løpet av de neste 55 åra ble jeg personlig kjent med alle fire. Men at de nå er borte, markerer et tidsskille ikke bare for meg.

Lars Roar Langslet hadde vært formann i Det Norske Studentersamfund allerede et par semestre før hin solfylte høstdag i 1961. Den konservative studenterforening hadde gjennom åtte år vært rammen om hans politiske skolering. Han hadde omgåttes det tyngste av den norske politiske eliten like lenge. Han hadde bygd allianser og fått venner blant dem som skulle bli landets ledere i 1970- og -80-åras politiske, kunstneriske og akademiske liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Langslet hadde studert konservatismens ideologiske far, Edmund Burke, og den unge Marx. Men det var idéhistorikeren A.H. Winsnes som ga hans liv retning, har han selv sagt. Langslet ble åndelig fører for den konservative intelligentsiaen, Minerva-gruppen. De var unge karer som med feste i konservatismen skulle innta posisjoner i det sosialdemokratiske Norge. Men de gløttet bort på Lars Roar før beslutninger ble fattet.

Langslet sto i valget mellom akademia og politikken, og valgte det siste i 1969. Det førte ham til topps i regimet Willoch, som komitéleder, hardtslående, men elegant debattant og profilert kulturminister. Men da statsrådstida var over, kom nye koster inn i partiets ledelse, og Lars Roar ble saksordfører for Justervesenet. Han tok hintet og etablerte seg som skribent, først i Aftenposten, deretter som frittstående forfatter med et utall bøker etter seg.

Lars Roar Langslet fortsatte å gå på den andre siden. Han var tro mot sin verdikonservative grunnholdning. Boka «Søkelys», som kom like før jul, ble på et vis en oppsummering av hans liv og hans samfunnssyn. Om tilnærmingen til politikk skriver han: Vi var « ... nær sagt fanatisk moderate, med front mot all ideologisk ekstremisme».

Med et slikt utgangspunkt måtte han se med uro på den økonomiske omskiftelighet som nyliberalismen har påført verdensøkonomien, og har ført med seg også i Norge. Den er så visst ikke «fanatisk moderat» overfor identitetsskapende ordninger og institusjoner med dype historiske røtter i samfunnet.

Men denne motsetningen innenfor den politiske høyresida lot han ligge. Mot slutten av sitt liv følte han at han ikke hadde mer å bidra med til konservativ politikk. Den trøst han fant i den katolske tro, egget ikke til utadrettet aktivisme.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook