Beskyldninger om klestyveri er en velkjent øvelse i politikken. Få er så hårsåre som en politiker som utfordres på sakseierskapet.

Det startet med Jan P. Syse, som i sin tid anklaget Arbeiderpartiet for å kle opp et sosialdemokratisk partiprogram i Høyres markedsvennlige drakt. Derfra har metaforen vandret fra parti til parti, i en jevn strøm av beskyldninger om populistisk plagiat.

Da Erna Solberg sparket i gang Høyres valgkamp ved å fremme bekjempelse av utenforskap, fattigdom og ulikheter som hovedsak, var det Arbeiderpartiets tur til å ta ut tiltale.

De vil ikke finne seg i at et parti som Høyre, som ifølge Arbeiderpartiet fører en politikk som øker forskjellene mellom fattig og rik, nå klistrer seg opp til venstresidens uro over økende ulikhet.

For å låne fritt fra Gudmund Hernes: Støre gikk for å bade, og påstår nå å ha blitt frastjålet hele garderoben.

Det er gode grunner til at både høyre- og venstresiden ønsker å framstå som troverdige i ulikhetspolitikken. Selv om Norge ikke har amerikanske tilstander, forstår stadig flere at det er den hjemlige ulikheten som skaper sosial uro. Det er ikke sosial krise i Norge fordi andre er fattige.