Den økonomiske ulikheten øker:

Selv med Ap i regjering vil de ressurssterke vinne terreng

Arbeiderpartiet anklager Høyre for klestyveri, men blir selv avkledd i forsøket, skriver Ola Magnussen Rydje .

Kommentar

Beskyldninger om klestyveri er en velkjent øvelse i politikken. Få er så hårsåre som en politiker som utfordres på sakseierskapet.

Det startet med Jan P. Syse, som i sin tid anklaget Arbeiderpartiet for å kle opp et sosialdemokratisk partiprogram i Høyres markedsvennlige drakt. Derfra har metaforen vandret fra parti til parti, i en jevn strøm av beskyldninger om populistisk plagiat.

Da Erna Solberg sparket i gang Høyres valgkamp ved å fremme bekjempelse av utenforskap, fattigdom og ulikheter som hovedsak, var det Arbeiderpartiets tur til å ta ut tiltale.

De vil ikke finne seg i at et parti som Høyre, som ifølge Arbeiderpartiet fører en politikk som øker forskjellene mellom fattig og rik, nå klistrer seg opp til venstresidens uro over økende ulikhet.

For å låne fritt fra Gudmund Hernes: Støre gikk for å bade, og påstår nå å ha blitt frastjålet hele garderoben.

Det er gode grunner til at både høyre- og venstresiden ønsker å framstå som troverdige i ulikhetspolitikken. Selv om Norge ikke har amerikanske tilstander, forstår stadig flere at det er den hjemlige ulikheten som skaper sosial uro. Det er ikke sosial krise i Norge fordi andre er fattige.

Solbergs nye kamp mot utenforskap og ulikheter, stammer fra en slik erkjennelse. Selv i likhetslandet kan det bli bråk hvis fordelingen av goder oppleves som urettferdig. Høyres problem er at de, etter fire år med store skattekutt til landets formuende, har et troverdighetsproblem i fordelingspolitikken. Strategien ser derfor ut til å være å legge retorikken tett opp mot Arbeiderpartiets.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi bør imidlertid ikke avskrive Høyres engasjement som kun taktikk. Et samfunn med store forskjeller truer flere av partiets verdier og mål. Blant dem, den sosiale mobiliteten, den økonomiske veksten, tilliten til hverandre, og tilliten til det politiske systemet.

Punktet når den økonomiske ulikheten går fra å være sunn til å bli farlig, blir derfor et av de viktige stridstemaene i årets valgkamp. Tåler vi et større gap mellom fattig og rik, eller er grensen nådd? Hvordan vi skal sikre sosial mobilitet, bevare tilliten og bekjempe utenforskap, blir et annet.

Etter vårens ulikhetsdebatt kan vi konkludere med at høyresiden går langt i å ufarliggjøre de norske forskjellene. Det at inntektsulikheten har økt med 22 prosent siden 1986, eller at den rikeste tidelen eier over halvparten av all formue i Norge, tas med fatning.

Selv om de økonomiske forskjellene øker, er vi like nok.

Retorisk sett er det ikke lenge siden Arbeiderpartiet var på samme spor. Først da Thomas Piketty i 2013 ga ut boka «Kapitalen i det 21. århundre» fikk pipa en annen lyd. Det var kanskje ikke til å unngå. Pikettys forskning tvang fram en tung erkjennelse i partiet: Forskjellene har økt – også på sosialdemokratiets vakt.

I praktisk politikk er det imidlertid kort avstand mellom Høyre og Arbeiderpartiet. I den grad Solberg stjeler Støres klær i reell politisk forstand, er det som hun tar drakta fra en god lagkamerat. Skole, utdanning og arbeid løftes fram som svaret på problemene av begge partier.

Til nå har dette vært en suksessoppskrift for Norge. Tilgangen til utdanning er jevnere fordelt nå enn den var etter krigen. God utdanning er nøkkelen til gode jobber.

Men, i et samfunn der arbeidsmarkedet krever stadig mer utdanning, blir livets utfall avhengig av at man lykkes i skolesystemet. Når konkurransen i skole og utdanning blir tøffere, blir det også viktigere å ha støtte og oppmuntring på hjemmebane. Slik vinner de ressurssterke terreng.

Taperne er de på bunnen. I en ny studie fra Markussen og Røed fra Frischsenteret kan vi lese at menn født av foreldre på inntektsbunnen (nederste tiendedel) faller akterut på flere områder. Ikke bare tjener de dårligere – de har lavere inntektsnivå, dårligere helse, lavere sannsynlighet for å være i jobb, dårligere utdanningsnivå, og dårligere utsikter for å få egen familie.

I Debatten på NRK kunne vi høre Trond Giske tordne mot Frp, fordi de ikke tror på skattesystemet som en omfordelende mekanisme.

Det er eplekjekt fra et parti som så vidt vil øke formuesskatten, ikke vil gjeninnføre arveavgiften, og ikke vil fjerne rentefradraget på bolig for den privilegerte middelklassen (og oppover).

Det er også synd. Bunnen i samfunnet er i fare for å falle helt ut, mens toppen stadig når nye høyder. Det egalitære stempelet vi ofte smykker oss med, er under press. Utdanning og skole er selvfølgelig viktig framover, men vi trenger sterkere lut. Eventuelt nye klær til landets to største partier.