Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Coronaviruset:

Selv nå er vi vanvittig heldige

Midt i coronakrisen har Norge har fått en gyllen mulighet til å omstille økonomien sin. Slik kan den realiseres.

Oslo 20200331: Statsminister Erna Solberg p pressekonferanse i forbindelse med coronasituasjonen . Foto: Bjrn Langsem / Dagbladet
Oslo 20200331: Statsminister Erna Solberg p pressekonferanse i forbindelse med coronasituasjonen . Foto: Bjrn Langsem / Dagbladet Vis mer
Kommentar

Coronaviruset har snudd verden på hodet i løpet av noen måneder. Alt er usikkert, og det preger både helse og økonomi. Hvordan vil viruset utvikle seg i de ulike landene? Utvikles det skikkelig immunitet i befolkningen? Når vil vi kunne få en vaksine? De helt grunnleggende helsemessige spørsmålene er uavklarte, og da blir selvsagt de økonomiske spørsmålene tilvarende uklare. Økonomiens vilkår er avhengig av de helsemessige.

Vi vet ikke hvor raskt økonomiene kan settes i gang igjen. Og, særlig viktig for Norge (og resonnementet i denne artikkelen), vi aner ikke hvordan oljeprisen vil utvikle seg. Fra å ha vaket rundt 60 dollar fatet i lang tid, har den på to måneder stupt til under halvparten. De store produsentlandene har nå blitt enige om å kutte i produksjonen, men fortsatt er forbruket på verdensbasis lavere enn mengden som produseres. Hvor lenge vil det holde seg slik? Det er umulig å si.

LOCKDOWN: At Sør-Afrika er i lockdown på grunn av coronaviruset, ser ikke ut til å plage løvene i Kruger nasjonalpark. Foto: Kruger nasjonalpark. Reporter: Madeleine Liereng / Dagbladet TV Vis mer

Men noe vet vi. Når verden kommer på fote igjen, vil det fortsatt være et enormt behov for å kutte i klimagassutslipp. Vi vet en ting til: Etter å ha brukt milliardbeløp på å redde bedrifter fra konkurs, skal Norge snart i gang med å bruke milliarder på å få økonomien i gang igjen. Den såkalte motkonjunkturpolitikken - at staten bruker mer penger for å få fart i en økonomi som ligger nede - skal inn i en ny fase.

Disse to kjente faktorene, i en ellers ukjent framtid, bør styre hva Norge skal satse på akkurat nå. Og ressurskampen er i gang. Etter kjent mønster.

Oljeselskapene, med interesseorganisasjonen Norsk olje og gass i spissen, ønsker gunstigere skatteregler for å sikre 100 milliarder i planlagte investeringer i Norge de neste to åra. Fremskrittspartiets fraksjon i finanskomiteen på Stortinget har sendt en blåkopi av disse ønskene videre til Finansdepartementet for vurdering.

Samtidig har Frp-sluggerne Sylvi Listhaug og Jon Georg Dale gått til kraftig angrep på politiske motstandere som gir planen deres motstand. Å ikke ville gi en hjelpende hånd til oljeselskaper, men bruke penger på å omstille oss vekk fra olje, er en hån mot norske arbeidsfolk, sier Dale. Det er effektiv retorikk i ei tid da verft og leverandørbedrifter vakler.

Men gir ordene noen mening?

Det trengs ikke bare effektiv retorikk, det trengs også effektiv politikk. Det ville vært dumt hvis Dale vant diskusjonen, og vi pumpet den norske oljenæringen opp under krisa - for så å finne ut at oljeprisen holdt seg lav i lang tid etterpå og pengene vi hadde brukt var bortkastet.

Eller omtrent slik Finansdepartementet svarer på oljenæringens ønsker om skatteendringer: «selskapene ville få sterke insentiv til å gjennomføre ulønnsomme investeringer».

Finansdepartementet tviler ikke bare på lønnsomheten i investeringene, de er også usikre på om skatteendringen vil utløse noen nye. De spør rett ut om «effekten først og fremst ville vært en skattelettelse og likviditetsforbedring for petroleumsselskapene». Altså en rein pengegave.

Å gi store skattefordeler til oljeselskapene uten at samfunnet får noe særlig igjen for det, vil også være en hån mot norske arbeidsfolk.

Oljenæringen vil svare at skatteendringene bare vil innebære utsatt skatt - altså at staten vil få pengene sine på et seinere tidspunkt. Beslutningen skjer likevel ikke i et vakuum. Stortinget skal fortsatt prioritere mellom ulike satsinger. Det er nå det er rom for store investeringer, store motkonjunkturtiltak. Hvis staten bruker de store pengene på skattelette til petroleumsnæringen og det blir mindre til omstilling, vil det være en tapt mulighet.

Vi må tilbake til de to sikre faktorene. Norge og verden trenger teknologi for å kutte utslipp, og vi kan nå bruke penger på å bygge en industri som tjener penger på dette.

Planene ligger klare til bruk.

For å klare å nå Paris-målene er verden helt avhengige av karbonfangst- og lagring. Norge har utviklet et stort prosjekt for dette, som Stortinget kan avklare allerede nå i mai i forbindelse med det reviderte statsbudsjettet. Opplegget er fantastisk. Sementproduksjon står for seks prosent av verdens CO₂-utslipp, og det går ikke an å kvitte seg med disse utslippene på annen måte enn ved å fange karbonet. Det står Norcems anlegg i Brevik klare til å gjøre i stor skala, på en måte som andre kan kopiere.

På samme måte går det ikke an å brenne avfall uten å slippe ut CO₂. Det går likevel an å fange det. Det står forbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo klare for å gjøre. Forbrenningsanlegg i de andre store byene i Norge, og i andre land, kan følge etter.

Men hvor skal CO₂-en vi fanger lagres? Det har Equinor en løsning for, og de vil ta sin investeringsbeslutning i løpet av noen uker. Deres Northern Lights-prosjekt vil bestå av en forsyningslinje med CO₂ fra ulike bedrifter, ikke bare i Norge, men i hele Europa. CO₂-en skal pumpes ned i bakken under Nordsjøen.

Dette vil uløse store investeringer, og det er anslått at det vil skape 3000 nye arbeidsplasser.

Det kan høres lite ut. Når vi legger på andre prosjekter som kan settes i gang nå under coronakrisen, begynner det likevel å monne. Havvind er en av de andre, store industrielle, grønne omstillingsprosjektene Norge kan starte på. En rapport fra i fjor anslår at dersom Norge investerer 36 milliarder kroner, vil det kunne gi 18 milliarder årlig i verdiskaping i Norge fram mot 2050 - og 4000 nye arbeidsplasser.

Planene for hydrogenproduksjon har ikke kommet like langt i Norge, men også her vil det være store muligheter. Hydrogen kan lages utslippsfritt på to måter - ved å bruke fornybar kraft, eller ved å skille det ut fra gass hvor CO₂-en fanges og pumpes ned i bakken. Det passer dermed som hånd i hanske for planene vi allerede har for CO₂-fangst og lagring.

Hydrogen vil det være stor bruk for i grønn omstilling. Det kan brukes som utslippsfritt drivstoff til blant annet langtransport, som ikke vil kunne få nok energi fra batterier til å gi tilstrekkelig drivkraft.

Tyskland skal lansere sin nasjonale hydrogensatsing allerede neste uke. Norge kan hive seg på. Rørledninger fra Norge til Europa er lasert som en sted å starte. Det vil kreve store investeringer og skape mye aktivitet og arbeidsplasser.

Det er alle disse mulighetene Norge nå kan gripe, og som vi faktisk er i en helt usedvanlig god posisjon til å gjøre.

Norge har økonomisk handlefrihet som få andre land. Mens omverdenen må stable nye lån oppå skyhøye gamle og sannsynligvis må bruke lengre tid før man kan pumpe penger i nye prosjekter, har Norge penger nok til å investere nytt - raskt. Det kan bli en fordel for oss nå, i to trinn. For det er selvsagt ikke bare statens penger som skal finansiere ny, grønn industrivekst i Norge. Privat kapital må med på laget. Nå er det usikkerhet og investeringstørke, men gode prosjekter og en solid stat i ryggen vil være som en magnet på privat kapital.

Bare i løpet av noen måneder kan Norge ha gjort et byks inn i en grønn omstilling. En omstilling man trodde kom til å ta mye lengre tid.

Mens verden står på hodet, har Norge såpass god balanse at vi kan vi gå på hendene inn framtida.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!