I ENSOM MAJESTET: Få er bedre enn Jay Z når det først gjelder. Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet
I ENSOM MAJESTET: Få er bedre enn Jay Z når det først gjelder. Foto: Sveinung U. Ystad, DagbladetVis mer

Selv om jeg innerst inne vet bedre, er det ingen rappere som er bedre enn Jay Z

I alle fall ikke under kveldens Oslo-konsert.

KONSERT: Det er ikke lenger noen som lurer på om Jay Z er verdens største rapartist. Hans stadig voksende forretningsimperium og kulturell relevanse har gjort ham til et udiskutabelt ikon. Det store spørsmålet er derimot om han er den beste rapartisten, en rolle han i manges øyne tok over da The Notorious BIG ble skutt og drept i 1997.

Mange år har derimot gått siden 1997, og det er også en stund siden Jay Z har vært den musikalsk relevante rapperen han en gang var, til tross for at 43-åringen fortsatt glimter til med jevne mellomrom.

Høydepunkt Hans «minnebaserte» skrivemetode, flow-lek og velkjente stemme er ikke lenger nok til å imponere rapfansen på samme måte som tidligere, men respekten for Herr Carter som hiphopens store, gjenlevende bauta er likevel nok til å fylle Oslo Spektrum med spente fans i alle aldre denne våte oktoberkvelden.

Med en musikalsk katalog som inkluderer 12 soloalbum - alle med sitt eget utvalg av perler - samt samarbeidsskiver med både R. Kelly og selvfølgelig Kanye West, skal det dog mye til for at en Jay Z-konsert ikke byr på høydepunkt etter høydepunkt.

Mens denne turnéen selvfølgelig bærer navnet til hans seneste, og i manges øyne relativt skuffende album, domineres heldigvis ikke konserten av «Magna Carta...Holy Grail». De utvalgte låtene fra skiva utgjør bare rundt 1/3 av setlisten, og gir dermed plass til en haug med fanfavoritter fra glansdagene, inkludert «99 Problems», «Nigga What, Nigga Who», «I Just Wanna Love U», «Big Pimpin'», «Public Service Announcement» og imponerende nok überklassikeren «Dead Presidents» som en svært hyggelig prikk over i'en.

Jeg hadde på forhånd regnet med at savnet av Kanye West skulle bli stort nok til å trekke helhetsinntrykket ned noen hakk, men der kunne jeg ikke ha tatt mer feil.

God Timbaland Overraskende nok sørger i stedet den tidligere bortkomne produsentvennen Timbaland, som nå altså er tilbake i det gode Roc-selskapet, for å fylle opp tomrommet der han står på scenen som Jays høyre hånd. Og mens et gjestesett sjeldent fungerer spesielt bra, kunne vi lett ha fått mer av Timbos live-beatbox/sample/MPC-show med godbiter fra Aaliyah, Missy Elliott og Justin Timberlake. Det var hundre ganger mer interessant enn det sedvanlige DJ-showet som alltid dukker opp på rapkonserter.

Med et siste finalesett bestående av skuddsikre livebangere og personlig frieri til utvalgte fans, kan Jigga til slutt dra kvelden trygt i havn.

Og selv om jeg innerst inne jo vet bedre, er det ingen rappere som er bedre enn Jay Z - i alle fall ikke i kveld.