PREMATUR AVSKJED: Jeff Buckley  Foto: Sony Music/Legacy Recordings
PREMATUR AVSKJED: Jeff Buckley Foto: Sony Music/Legacy RecordingsVis mer

Selv parodisk plyndring av arkivet kan by på gåsehud

Coverlåter fra 1993 er en bergtagende påminnelse om kraften i Jeff Buckleys talent.

ALBUM: En augustdag i 1994 mottok jeg en konvolutt med to CD-plater fra Sony Music, to plater som skulle sende meg inn to intense fanforhold. Lidenskap og sterke følelser for en stakket stund, men i dag begge å betrakte som flyktige ungdomskjæresterier. Den ene platen var debutalbumet til Oasis, «Definitely Maybe». Den andre platen var «Grace», debutalbumet til Jeff Buckley.  

Elsk eller hat Det er vanskelig å ha noe annet enn et intenst forhold til Jeff Buckleys musikk. Dette er ikke artist og musikk som i utgangspunktet innbyr til likegyldighet, det er musikk som lefler med de aller største følelsene. Hvis man ikke umiddelbart frastøtes, og det er absolutt en mulighet, blir man umiddelbart slått i bakken av denne mannlige chanteusen og hans dramatiske inderlighet og frasering.  

Den unge Buckley var en ganske unik artistisk skikkelse i 1994. Hans lefling med gitarstøy og og classic rock-kanonen (han covret både Big Star og MC5) knyttet ham kanskje til en viss grad opp mot kontemporære grønsjidealer (de mest hardtrockende øyeblikkene på «Grace» er i grunnen ren grønsj).

Men kunstnermytisk var han vel så opptatt av Edith Piaff og Nina Simone, skjørhet og melodrama, og en tilnærming til sangtolkninger som i ettertid fortsatt framstår som ganske unik.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det siste understrekes av denne ferske demosamlingen, «You and I», som inneholder åtte coverlåter og to originaler spilt inn våren 1993, altså i forkant av både liveinnspillingene som utgjorde debut-EP'en «Live at Sin-É» og senere «Grace».

Parodisk arkivtømming For en artist som bare rakk å gi ut en live-EP og ett ferdigarbeidet album i sin levetid, er Jeff Buckley-katalogen blitt nesten parodisk omfangsrik.

Posthume utgivelser og utvidede deluxeutgaver har kommet i en jevn strøm det siste tiåret.

Det er ikke fritt for at man får følelsen av at vi nå snart må være til veis ende i «Jeff Buckley minutt for minutt» nå, fra den nestenferdige «Sketches for My Sweetheart The Drunk» som kom året etter hans død i 1997 (assistert av blant andre Soundgardens Chris Cornell), via diverse live- og outtakesamlinger fram til dagens «You and I».  

Så mye å svare for Spørsmålet er selvsagt om vi trenger mer av dette nå.

Selv parodisk plyndring av arkivet kan by på gåsehud

Er Jeff Buckley egentlig så relevant og viktig i rockhistorien at hvert eneste pust som er fanget på tape fortjener å deles med verden?  

Det er ingen tvil om at han har vært særdeles innflytelsesrik, fra Thom Yorkes vokalarrangement på «Fake Plastic Trees» og via snart et par generasjoner av sutrete og/eller inderlighetsfokuserte singer/songwritere av ymse kvalitet og diverse låter inspirert av ham og hans død (Liz Frasers tekst på Massive Attack-hiten «Teardrop» er en av dem). Og glem ikke at hver gang Leonard Cohens «Hallelujah» covres av en Idol-deltaker nær deg, så er det Jeff Buckleys versjon på «Grace» som egentlig har skylda — på godt og vondt.

Bergtagende påminnelse Jeg var nokså forutinntatt og forberedt på å avfeie «You and I» som en aller siste desperat arkivøvelse, men nå sitter jeg her med tilbakevendende gåsehud og har gjenoppdaget hvilken formidabelt nydelig sang The Smiths' «I Know It's Over» er, hvor påfallende inspirert han var av Robert Plant som vokalist (sjekk hans versjon av Zeppelins «Night Flight», en mer harvende versjon er med på «Live at Sin-É»-deluxeutgaven) og generelt nydelig tolknings- og rekonstruksjonsarbeid han gjør med allerede ihjelspilte låter av Bob Dylan («Just Like A Woman»), Sly & The Family Stone («Everyday People») og mer obskurt materiale.

Så er det for så vidt av mindre interesse hvordan låten «Grace» låt året før den ble gitt ut.  

Muligens var pasjonen for Jeff Buckley en tidsbestemt greie i en identitetssøkende tid midt på 90-tallet, men «You and I» er en tidvis bergtagende påminnelse om hvilken kraft og originalitet som lå i hans ubestridelige talent.